Ny hverdag, nye muligheter

Det er strålende varmt i solen i dag. Jeg har tilbrakt mangfoldige timer i solen i helgen, hvilket er meget ulikt meg. Jeg har alltid vært den som har gjemt seg inne i skyggen og skydd solen som en pest. Nå har jeg fått farge. Skille til og med. Og jeg har klatret på et lite fjell uten å bli dødssliten av det. Tidene forandrer seg. Før ville det vært dagens store prosjekt å gå på tur i så mange oppoverbakker. Nå var det bare del en av dagsplanen. Videre skal jeg plante ut i hagen og dra på middag hos noen venner. Nye tider.

Sånn er det egentlig hver dag. Jeg gjør noe aktivt. Noen dager betyr det styrketrening, noen dager svømming, noen dager sykling, noen dager en lang tur i skogen. Og så videre til andre ting. Nye muligheter dukker opp når man får tilbake en del selvfølelse og tro på sine egne evner. Så jeg har grepet noen sjanser og fått noen resultater. Som en ny ekstrajobb. Og ikke minst, kontakt med en nettbutikk som ville at jeg skulle anmelde et produkt. Så det skal jeg gjøre nå. Hold dere fast folkens, her følger det litt reklame!

En pakke fra Alphageek ventet på meg hos posten en dag. Jeg åpnet den spent og ble møtt med dette:

Harry Potter. Det var passe midt i blinken for meg. Jeg er jo bare litt fan! Men hva skal man si om denne koppen? At den passer godt inn med inventaret mitt? Det gjør den forsåvidt...

Men det er det som står på baksiden av koppen som er det beste. "Don't let the muggles get you down". Visdomsord til oss alle. "Muggles" trenger jo ikke nødvendigvis å være umagiske folk. Det kan være folk som ikke tror på evnene dine. Folk som ikke støtter deg. Folk som rett og slett har utrolig teite meninger (les: Donald Trump?) Men så lenge du tror på deg selv, spiller det jo ingen rolle. Så lenge dine med-magiske folk (les: dine venner, dine med trollmenn, din familie kanskje?) har troen. Det minner egentlig om et sitat fra Peter Pan: "All you need is faith, trust and a little bit of pixie dust!"

I en monoton hverdag der dagligdagse gjøremål og hverdagens fjas og mas kommer i første rekke er det fort gjort å glemme det man aller helst vil gjøre her i verden. Så kanskje gompen/muggle som du ikke skal la dra deg ned er deg selv? Uansett, dette er en glimrende tekopp (det må bli tekopp når det gjelder meg, siden jeg ikke liker kaffe) som skal få lov til å bli med på jobb opp til flere ganger. Nå på sommeren blir det nok mest sitronvann og iste i den, men dog...

Nyt varmen folkens!

PS: sjekk gjerne ut nettsiden til Alphageek, det er utrolig mye gøy der!

http://www.alphageek.no/

Senkveldsfilosofi

Jeg leser stadig ordet “håp” på folk sine statuser på sosiale medier og hører det brukt I daglig tale. Jeg tror det er et veldig overbrukt og undervurdert ord. Litt som hat. Hater du virkelig husarbeid? Brenner det i deg som en uslokkelig flamme? Håper du virkelig at det blir fint vær i morgen? Er dette også en uslokkelig flamme?

Ord som innebærer store følelser slenges ofte inn i det daglige, som om de ikke betyr noe. Jeg for min del tror at visse ting betyr veldig mye. Ekte håp for eksempel må være en av de sterkeste og mest ødeleggende tingene vi har å rutte med som mennesker. Sterkt fordi det kan bære oss gjennom de verste prøvelser. Ødeleggende fordi vi kan bli fullstendig knust av det hvis det viser seg at det vi virkelig håper på ikke skjer.
Jeg for min del ser noen få virkelige store håp gjenta seg hos mennesker.

Håp om en bedre i morgen.

Håp om at det snart er over.

Håp om at det vi trenger mest snart vil bli gitt oss.

Håp om kjærlighet.

Sist nevnte er vel kanskje det som mange føler mest på. Ellers ville det vel ikke flommet over av dating sider og apper rundt omkring i vår digitale hverdag. Alle håper at de en dag skal finne den personen som gjør ting litt bedre. Litt enklere. Som gjør livet litt mindre vanskelig. I hvert fall virker det som om alle håper på det. Jeg håper hvert fall på det. Og det er et sterkt håp. Et som brenner som en uslokkelig flamme. Dette trenger ikke være romantiskkjærlighet, selv om man sier jo ikke nei til det heller, men noe å elske. Noe å brenne for. Jeg hører folk sier at de elsker jobben sin eller hobbyen sin, eller hva som helst. Jeg er ganske passiv. Jeg er ikke en gang lidenskapelig opptatt av noe.Eller kanskje jeg er det, jeg bare merker det ikke fordi slike ting slår meg som et fremmed konsept. Jeg føler meg som en Vulcan i blant. Folk står og prater om ting som involverer seg selv veldig lidenskapelig og jeg skjønner nesten ikke hva de mener en gang. Men kanskje det er fordi jeg er redd for å skjønne det. Følelser er veldig skumle. Uansett... Et slikt lite håp brenner i meg. Sant nok blafrer flammen ganske kraftig i blant. Stadig vekk tror jeg det har blåst ut for alltid, men så freser det i gang igjen. Kanskje det er det engelskmennene så fint kaller «a fool’s hope». Jeg kan ikke komme på noe godt uttrykk for det på norsk. Men de fleste former for håp kan jo kalles nettopp dette. Spesielt av de av oss som liker å late som vi ikke nærer noe håp i det hele tatt. De som går gjennom hverdagen som kalde fisker fordi håp allerede har revet og slitt i oss. Så her har vi enda et sterkt håp i meg. Jeg håper at jeg en dag vil finne tilbake til en litt mindre kynisk versjon av meg selv. En som ikke er redd for å le, gråte eller være sinna. En som ikke skyr unna alt som kan frembringe sterke følelser. En som ikke er redd for å leve.

Jeg vil gjerne at dere skal spørre dere selv; hva håper jeg på? Og ikke si at det blir sol i morgen, jeg mener ikke den slags hverdagslige håp. Jeg mener den typen som drar deg videre til morgendagen, selv om du helst skulle ønske at den ikke kom.

Er det noe poeng ved dette? Tja… senkvelds filosofi på sofaen? Småirritasjon over at folk bruker store ord for mye? («Å, jeg elsker pizza!» - gjør du virkelig det? Elsker du pizza?) Kanskje det er en del av mitt selvforbedringarbeid. Mindre destruktivitet, mer åpning av det gamle hjertekammeret som ligger her inne et eller annet sted, under store mengder støv og spindelvev. Kanskje er det på tide for meg å tenke litt på det jeg selv skriver og faktisk bruke hjertet litt mer enn hodet, som jeg gjorde før. «Bruk hodet, følg hjertet» er det en eller annen høgskole/universitet som har som slagord (tror jeg). Høres vanskelig ut. Men det går an å prøve?