Uansett! Det er ikke fritt for at jeg er av typen som tar jobben hjem med meg. En dag på telefonvakt på senteret dukket plutselig spørsmålet: "Kan ikke du ta noen i fosterhjem" opp. Jo, det kunne jeg selvfølgelig. Jeg så for meg kattunger, for å være ærlig. Det var ikke akkurat det jeg fikk!
Her ser vi Tiril (den tydelig redde pusen) og Snø (den hvite sjarmklumpen). De hadde bodd sammen på rom en stund. Snø hadde vært adoptert ut, men hadde kommet i retur, dessverre, fordi eieren ikke hadde anledning til å ta jobben med sosialisering. For Snø, som mange andre katter som kommer til oss, trengte sosialisering. Det skjer når kattunger blir født ute, eller blir dumpet ute, og mister det forholdet til mennesker som kattunger som blir født i trygge omgivelser får. De begynner å se mennesker som noe skummelt og bråkete som går rundt der de bor i stedet for som kilder til mat, kos og husly. Tiril har nok erfart både et og annet skummelt fra mennesker som går over dette og har vært husløs lenge. Hun er og forblir veldig skeptisk.
De fikk sitt eget rom hos meg der alle møblene damene på dyrebeskyttelsen sendte med meg ble plassert ut og leker ble strødd utover. Etter det lot jeg dem være i fred et par dager. Jeg sørget selvfølgelig for mat, vann og ren do, men stort sett skulle de få lov til å bli vandt til sine nye omgivelser og lydene i huset i ro og mak. Det var nesten så jeg kunne glemme at de var der. De lagde aldri en lyd. Når jeg kikket inn lå de i en krok eller inne i kattehulene sine og ville ikke bli tatt på. Ting forandrer seg heldigvis.
En dag var jeg for treg med å lukke døra bak meg så den lille katten min, Tert som er rundt 10 måneder gammel, snek seg inn på rommet sammen med meg. Jeg tenkte at dette kunne umulig gå bra, men jommen tok jeg feil. Det viser seg at Tert er en ypperlig terapikatt som bare vil snuse på, leke med og kose med de andre. Tiril ga han ikke akkurat stor respons, men Snø var veldig interessert. Neimen fikk ikke Tert lurt din lille hvite klumpen ut på gulvet.
Man kan se en liten videosnutt av dette her: https://youtu.be/_hXzAS1hEUI
Etter dette har det bare gått oppover for Snø. Selvfølgelig har det dukket opp noe uventet. Snø som egentlig het Snøfrid viste seg å ha snøballer så da ble det bare Snø. En veldig pen og yndig hankatt med andre ord. Da jeg kom hjem fra en ukes ferie der kattene hadde blitt passet av en av englene fra senteret var Snø faktisk glad for å se meg. Han klatret opp i sengen og koste og malte uten grenser. Han ble livredd da faren min ville si hei, fordi menn er skumle visstnok, men kom seg etterhvert. Dette blir en flott katt!
Tiril vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Hun kan prøve å leke litt hvis man er veldig tålmodig, men stort sett ligger hun i et hjørne og gjemmer seg når det er folk på rommet. Slipper jeg henne ut av rommet legger hun seg under senga mi og gjemmer seg der. Hun kan like å bli klødd bak øret og under haka, men man skal nærme seg ekstremt forsiktig. Hun er i det minste ikke aggressiv. Hun har aldri prøvd å angripe eller frese. Kanskje finnes det en fin låve hun kan bo på et sted? Jeg vet ikke. De blir i hvert fall boende hos meg en liten stund til!
Har man plass og tid kan jeg anbefale å være fosterhjem. Dyrebeskyttelsen står for mat, sand og utstyr, så det eneste man må ha er et eget rom i huset og ikke minste mye hjerterom. Tålmodighet og omsorg er også veldig lurt. De fleste kattene er ikke fikset over natten! Men det er noe helt spesielt i gleden av å vite at man har forandret livet til en pus som før syns alt var skummelt og som nå kan nyte livet. En glede som er verdt å oppleve syns jeg.
