Uansett, jeg har slitt med litt diverse ting denne sommeren. På begynnelsen av sommeren, rundt midten av juni, begynte faktisk bulimi å bli et problem for meg.
"Hva? Bulimi? Men du er jo slankeoperert, kan du i det hele tatt kaste opp?"
Et veldig godt spørsmål, kjære publikum. Svaret er; ja, det kan jeg. Hvis jeg nylig har spist kan jeg nå så og si kaste opp på kommando. Dette fant jeg ut da jeg hadde eksepsjonelt dårlig samvittighet etter å ha hivd i meg altfor mye is under et middagselskap. All isen kom opp igjen og jeg kunne droppe den dårlige samvittigheten. Det var jo deilig. Så da gjorde jeg det igjen neste gang jeg fikk dårlig samvittighet. Og igjen. Og igjen. Plutselig innså jeg at det var blitt et problem og gjorde noen undersøkelser. Visst nok er ikke dette så uvanlig blant gastric bypass opererte pasienter som har slitt med spiseforstyrrelser før operasjonen. Ja ja, det kunne kanskje noen sagt før jeg lot meg skjære i?
Heldigvis gikk denne fasen over like fort som den kom. Det varte i ca en måned og så var det slutt. Nå er vi over på nye problemer.
Som jeg har nevnt før i denne bloggen sliter jeg med å være ekstremt passiv og følelsesløs. Jeg kan virke empatisk og hyggelig, men tro meg, jeg føler ingenting på innsiden. I hvert fall gjorde jeg ikke det. Etter snakk med både lege og psykolog kom jeg fram til at dette fort kan være fordi jeg de siste syv årene har gått på cipralex. Dette grunnet den ekstreme angsten jeg fikk etter ungdomsskolen. Jeg gikk ned til minimumsdose av denne medisinen ca et halvt år etter operasjonen, men det endret ikke følelsesmønsteret mitt noe særlig. Så nå er jeg helt uten. Jeg er på dag fire eller fem (ting går litt i surr når hjernen står uten kunstig tilførte kjemikalier) og jeg har blitt truffet av min første bølge av depresjon. Hva kom det av? Vel, jeg leste Harry Potter and the Cursed Child i løpet av dagen og havnet i en nedover spiral av melankoli og sorg over barndommen som er over og de delene av meg som har blitt borte for alltid. Det er som Tolkien så godt skrev en gang i tiden; "hvordan plukke opp bitene av et gammelt liv når alt du er har endret seg?" Sant nok skrev han dette med tanke på krig, men jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss litt igjen. Har vi vært gjennom ting som har endret oss (muligens til det verre) kan det være vondt å bli konfrontert med hvordan man var før og den lykken man opplevde da. En lykke som for meg føltes mye mer ekte.
Det er vanskelig å overbevise seg selv om å slutte å være deprimert når man er deprimert over livet i seg selv. Ikke aspekter ved eget liv, men hele dritten. Små utspring av glede i en lang og vanskelig ferd som ender opp under bakken. Huff. Men man kommer seg videre. I dag velger jeg å selvbehandle med Disturbed sin versjon av "The sound of silence", masse sjokolade (eller så mye som jeg tåler) og dataspill. Kanskje er i morgen en mye finere dag. Kanskje ikke. Den som lever får se.
