Dette skjedde lenge før sommeren, men det var først i sommer jeg skjønte at pillene kunne ha noe med saken å gjøre. Så etter samtale med lege og med de rundt meg sluttet jeg. Det gikk veldig bra veldig lenge. Men så plutselig står verden på hodet. Emotional roller-coaster er kanskje en klisjé ting å si, men det gjør det ikke mindre sant. Glad et øyeblikk, så sint, så lei meg, så sjenert, så glad igjen. Jeg liker ikke å sitte hjemme for meg selv, men jeg må dra meg selv ut av huset. Jeg vil ikke på jobb, men jeg elsker jobben min. Forvirrende? Det syns jeg og.
De gode nyhetene er at jeg føler igjen. Hele tiden. Jeg er engasjert igjen. Jeg blir sint på nyhetene, på politikere, på andre og på meg selv. Jeg blir glad for gode nyheter, glad når jeg presterer noe og glad for å se igjen folk jeg savner. Jeg kommer meg ikke mer enn 5 minutter inn i en Disney film før jeg begynner å grine, men hei, vi har alle våre byrder å bære. (Hvorfor vil ingen adoptere Oliver? Nydelige lille, røde kattungen!) Jeg har fått tilbake evnen til å rødme og den er ikke så festlig. Det skjer sjeldent, men alltid på upassende tidspunkter. Jeg har også fått tilbake evnen til å umiddelbart mislike noen og nesten ikke klare å legge skjul på det. Jeg må flere ganger daglig stoppe meg selv fra å si akkurat det jeg mener, fordi det jeg mener er ofte så pass krast at det ikke er sikkert jeg ville kommet uskadet fra det.
Så går jeg rundt da, i disse spenningskurvene hele dagen. Fra et ytterpunkt til et annet. Og jeg begynner å tenke på ting er liker godt. Eventyr, filmer, bøker, og spinner mine egne historier. For fantasien er tilbake for fullt. Jeg er nå på samme sted som jeg var før ungdomsskolen. Jeg kan se en hel film utfolde seg i mitt eget hode mens jeg ligger og stirrer på taket før jeg sovner. Det er ingen grenser. Skrivegleden har kommet feiende tilbake med det. Men det er klart, også her må jeg begrense meg selv. Jeg har jo spesifikke skriveprosjekter jeg jobber med, og ikke alt passer seg til hva som helst. I mitt nåværende prosjekt, som er meget realistisk (sjokkerende nok), er det litt upassende å plutselig slenge inn magi for eksempel.
Uansett, poenget mitt her (hvis jeg har noe poeng?) handler om de historiene vi er glad i. De eventyrene som går igjen og igjen på film og på TV og i bøker. Historier der hovedpersonen(e) ofte er feilbarlige og kanskje litt ødelagt, men så kommer noen inn i livet deres. Noen som kan pusle dem sammen igjen. Noen som kan redde dem ut fra sitt eget kaos. Og hovedpersonen i litt mer moderne tolkninger redder dem ofte tilbake. Men man redder aldri seg selv. Og det er det som er problemet. De færreste av oss vil noen gang møte noen som kunne tenke seg å bruke en evighet på å sette oss sammen igjen. Vi kan ha perioder der vi får hjelp, av venner, familie eller profesjonelle, men stort sett er det du som må jobbe med deg. For du er jo sammen med deg hele tiden! Man kan ikke sitte å vente på at noen skal komme til unnsetning. Ingen småfeit rørlegger i rød bukse kommer til å storme ned slottet til monsteret (dine egne problemer personifisert) hver gang du blir kidnappet. Ingen ridder på hvit hest vil klatre opp i tårnet av dine plager hver gang de veier deg ned. Kanskje noen ganger, men ærlig talt, etter fem - seks ganger begynner det å bli gammalt. Du må jobbe med deg selv.
Det er det jeg har kommet frem til. Du kan selvfølgelig be om hjelp når du trenger det, og noen trenger det jo hele tiden. Men som min lege fortalte meg forrige uke: jeg er nå for frisk for offentlig tilbud til hjelp. Enten kan jeg betale dyre dommer for å få hjelp privat, eller jeg kan ta det som et pokkers komplement og ta den siste biten sjøl.
NB: det er absolutt ikke anbefalt å slutte på noen form for medisin uten å ha snakket med legen først. Medisiner skal ikke tulles med.
PS: dette betyr også at du ikke trenger å bruke hele tiden din på å prøve å redde noen andre. De må ville redde seg selv, ellers er det faktisk ikke noe poeng. Det blir bare den samme banen på Super Mario World om og om igjen.
