Har du rotet deg inn her du da? Ja, ja, du får komme inn da!
Velkommen til min blogg! Her vil det dukke opp innlegg om både det ene og det andre. Jeg vil skrive om bøkene mine, hva jeg jobber med og forhåpentligvis svare på ting hvis noen som har lest noe jeg har skrevet har noen spørsmål!
Jeg vil også skrive om personlige opplevelser som har endret meg som person eller som på en eller annen måte har fått meg til å reagere. Jeg håper at noen ord et eller annet sted her vil nå noen som trenger å høre dem.
fredag 18. desember 2015
mandag 7. desember 2015
Mimi
Den 27. november ble den ene katten min, Mimi, påkjørt og døde på stedet. Jeg er ekstremt glad i katter og spesielt mine egne så dette var utrolig trist. Faren hennes bor her hos meg fremdeles og han gikk rundt lenge og lette etter henne, hvilket bare var enda tristere. Det falt meg naturlig å ta til pennen for å skrive ut noe av det jeg følte, hvilket det ofte gjør. Dette er skrevet samme kveld.
Mimi
Jeg ble glad i deg det øyeblikket jeg så deg. Du har vært en av de beste delene av hverdagen min i tre og et halvt år. Plutselig er du borte. Poteavtrykkene dine er fortsatt på gulvet, stuebordet og på sengetøyet. Jeg orker ikke å vaske det vekk, selv om jeg vet de vil forsvinne. I det minste er poteavtrykkene på hjertet mitt permanente.
Mars 2012 flyttet jeg hjemmefra, i en alder av 22. Jeg flyttet fra faren min og to katter som jeg ikke syns jeg skulle flytte på. Jeg var fullstendig klar over at jeg kom til å savne å ha katt, men jeg hadde begynt å vanke på dyrebeskyttelsen og der var det alltid flotte katter til adopsjon. Jeg dro målbevisst dit med en gang jeg var ferdig innflyttet for å adoptere en stor og flott hankatt jeg hadde falt for. Til min forskrekkelse var han reservert! Jeg måtte finne noen andre. Slukøret gikk jeg ned trappen til etasjen der kattene som regel holder til. Det første jeg fikk se var en nett liten svart og hvit frøken som satt i vasken og så på vanndråper dryppe fra kranen. Jeg syns det var forferdelig søtt og gikk for å hilse på. Hun var mer interessert i vanndråpene enn i meg. Denne pusen var Mimi. Jeg tok henne med hjem samme kvelden. Myk, liten og med pipestemme. Akkurat motsatt av hva jeg egentlig hadde tenkt meg. To dager etter angret jeg. Mimi løp rundt og mjauet og bar seg konstant. Jeg bestemte meg for å ringe dyrebeskyttelsen for å spørre om hun hadde oppført seg sånn før. «Å nei» sa de. «Men det er sikkert fordi vi har broren hennes her. De er veldig glad i hverandre». Jeg følte meg nesten litt lurt, men pakket ned katteburet og hentet broren hennes også. Det skulle for øvrig vise seg at det var faren, ikke broren. I hvert fall mest sannsynlig. Som en av de flotte damene på dyrebeskyttelsen pleier å si «kattene kommer ikke på døra med dåpsattest i hånda». Plutselig var vi to katter og et menneske i en litt krokete kjellerleilighet. Bror (som han endte opp med å hete selv om han var en far!) var redd og ville ikke kose noe særlig. Jeg har allikevel ikke angret et øyeblikk på at jeg tok til meg begge. De har vært så glad i hverandre. Det er faktisk vanskelig å finne et bilde av Mimi uten Bror på.
Mimi viste seg å være en glimrende jeger. Våren, sommeren og høsten. Ingen gnager var trygg, og et par fugler gikk det like ille med. Det er ikke rent få ganger jeg har våkner på natten for å jage en mus rundt så jeg kunne få den ut av huset. På denne måten lærte jeg at vanlige husmus kan du plukke opp og slippe ut uten vansker. Spissmus piper og biter som bare det. Og rotter er for øvrig bare søte når de er kjæledyr, ikke når de kommer fra et jorde.
Det tok både Mimi og Bror ganske langt tid å stole på meg, men da tillitten kom var det en fryd. Jeg har ikke tilbrakt en natt alene i senga mi siden. Mimi ble selvfølgelig fornærmet en del ganger, hun var en hunkatt tross alt. En gang tråkket hun på en varm stekeplate. Da ville hun ikke se meg på en stund, for det var jo klart min feil! En gang satte jeg begge to på kattepensjonat mens jeg var på ferie. Det var heller ikke populært. Men de ble knyttet til meg. De sto alltid og tok imot meg når jeg kom hjem. Det er fantastisk koselig å komme hjem til to kosete katter som stryker seg inntil deg og følger deg rundt til du setter deg ned og har tid til å kose. Det er bare en katt som venter på meg nå.
Vi flyttet et par ganger. Mimi klorte meg til blods hver gang jeg prøvde å få henne i buret. Var det noe hun ikke likte var det å bli båret på. Du måtte heller ikke finne på å holde henne fast på noen måte. Hun var en katt som satte pris på å være fri og egen. Faren hennes kan du i motsetning gjøre så å si hva du vil med. Uansett gikk begge flyttingene bra. Vi gikk fra en liten kjellerleilighet til et stort hus der det fantes tusen steder å gjemme seg på. De foretrakk allikevel å sove ved siden av meg, begge to. Selv om jeg byttet soverom to ganger i løpet av seks måneder fulgte de alltid etter. De nøt godt av den store hagen og den lekre katteluken de fikk. Noe de ikke hadde hatt siden de bodde på dyrebeskyttelsen.
For et og et halvt år siden flyttet vi til en avsidesliggende gård. I et lite bryggerhus har vi bodd sammen alle tre. Mimi har vært overalt og ingen steder inne. Hun har smyget seg inn i klesskapet og pelset ned alt jeg eier og har av klær. Hun har makulert papirer i skrivebordet. Hun har dyttet ut gensere fra hyllene og hun har klatret på kjøkkenbenker og bordplater hver gang jeg har snudd ryggen til. Hun har også slåss med alt hun har kommet over av andre katter og villdyr. I et tilfelle endte vi opp hos dyrlegen og det så en stund stygt ut for halen hennes. Heldigvis grodde det fint.
Vi har hatt det fint her. Alle musene, fuglene og gjørmete potesporene har vært fullstendig verdt det for alle de fine stundene. Alle sene kveldene med en pus på hver side i sofaen. Alle tidlige morgener der Mimi har kommet løpende og pipende med en gang hun har hørt at jeg har vært våken for å få kos. Alle de nydelige stundene der Mimi og Bror har vasket og kost hverandre og sovet i en haug. Hverken jeg eller Bror setter pris på hvor stille det er blitt her nå. Vi vil mye heller ha døde mus under senga og gjørme på gulvet. Jeg skulle ønske du kunne komme tilbake til meg Mimi. Tre år med deg var altfor lite tid. Du var en av de rareste, søteste og morsomste kattene jeg noen gang har møtt. Jeg vil aldri glemme deg.
Rett før og rett etter gastric bypass
Dette her er mine nedtegnelser fra kvelden før operasjonen, operasjondagen, dagene fra sykehuset og de første ukene etter. Det er nesten fysisk vondt å lese det nå, for kroppen husker denne opplevelsen godt selv om minnene er ganske godt utvisket i hodet mitt.
Da var vi her. Dagen før dagen. Eller, kvelden før dagen. Det er nøyaktig fire timer til jeg skal stå opp, dusje og så kjøre til Oslo. Rettere sagt kjører faren min. Det er utrolig deilig å slippe den biten selv. Vet ikke om jeg hadde klart å holde meg på veien. Jeg er ganske nervøs og har følt meg dårlig i hele dag. Men jeg har prøvd å gjøre morsomme ting. Jeg har lest mye i en bok jeg liker («Dracula» av Bram Stoker), vært på kino med min kjære fetter («Jurassic World») og skal tilbringe natten på rom med fosterbarna mine som for øvrig er fire små kattunger som elsker kos og oppmerksomhet. Det hele er godt planlagt for å holde meg i godt humør hele tiden og unngå panikken. Den kommer sikkert i morgen tidlig.
Operasjonsdagen:
Dagen startet veldig bra med kattunger overalt i senga rundt meg og masse kos. Så var klokken plutselig halv fem og jeg måtte i gang. Dusjen tok lenger tid enn vanlig ettersom man skal være veldig nøye, som jeg har nevnt. Inn i navlen, rundt nese og munn, vaske håret, alt veldig nøye. Så ventet jeg stille og rolig på bilen og vi kjørte i vei 05:20, ganske presist. Jeg var i godt humør hele veien og bare snakket og tulla hele tiden. Foreldrene mine var veldig imponerte over holdningen min og jeg var selv overrasket. På sykehuset ble vi med en gang hilst på av kirurgen som tilfeldigvis kom samtidig med oss. Så kom veldig hyggelige sykepleiere og tok vare på meg, fant fram klærne jeg skulle skifte til og ba meg vente på å få satt inn en intravenøs. Jeg fikk antibiotika, hvilket presset litt inni armen, men gikk greit, og måtte vente et kvarter. Jeg begynte å bli litt nervøs mens jeg lå på senga på rommet jeg skulle ha. Så ble jeg plutselig hentet. Mamma og pappa klemte meg og sendte meg i vei med kirurgen med smil og oppmuntring. Med en gang jeg snudde ryggen til dem begynte jeg å kjempe mot tårene. Det ble plutselig veldig skummelt. Inne på operasjonssalen gikk det ikke lenger. Jeg gråt. Kirurgen var litt som kirurger flest, hadde ikke tid til å være hyggelig. Men anestesilegen og sykepleieren var veldig hyggelige. De sverget å ta godt vare på meg. Jeg la meg uten protest ned og ønsket meg vekk mens de satte fast armene og beina mine. Det var masse fiksing på gang mens jeg lå der og jeg ville bare sovne. Plutselig ble ønsket mitt oppfylt.
Da jeg våknet igjen var det hele over og jeg lå til oppvåkning. Jeg var utrolig groggy og klarte så vidt å åpne øynene. Smerten var utrolig intens. Sykepleieren som hadde fullt meg siden morgenen var der og var veldig flink og hyggelig, men det hjalp ikke så mye på smerten. Jeg fikk raskt smertestillende, men jeg må si at tankene mine ikke var særlig hyggelige. Jeg var ikke forberedt på hvor vondt det kom til å være i det hele tatt. I mine dopede fantasier ønsket jeg meg en tidsmaskin som kunne frakte meg bakover i tid der jeg ville stoppe meg selv fra å gjennomføre. Jeg prøvde også å åpne øynene for å se om det lå noe skarpt i nærheten så jeg kunne gjøre slutt på lidelsen. Jeg ville også at en eller annen bare skulle komme og skyte meg. Heldigvis ble det bedre relativt raskt. Plutselig satt jeg på sengekanten og brukte fløyta man får utdelt for å hjelpe lungene å komme ordentlig i gang igjen. Det var veldig tungt å puste i begynnelsen nemlig. Og så var det opp å gå. Jeg drakk litt vann og før jeg visste ordet av det var jeg på vandring tilbake til rommet mitt. Jeg fikk beskjed om at jeg burde stoppe på toalettet, men blæren min var ikke enig. Slike ting tar litt tid før kommer i gang igjen. Så oppi senga på rommet og slumring. Foreldrene mine var der for meg og det var utrolig deilig. Dagen har gått med til en vandring opp og ned gangen i timen, blåsing i fløyta og soving av og på. Faren min leste til og med litt for meg på et tidspunkt.
Nå er klokken straks halv elleve og vi skal ha en samtale med nattevaktene for å se om vi trenger sovemedisiner. Jeg tror ikke jeg skal ha det. Men kanskje, vi får se. Jeg ser på Scrubs på dataen min og har det egentlig veldig greit. Jeg har selvfølgelig vondt i magen, men det er ikke verre enn en litt hard runde med menskramper. Jeg er stolt av meg selv. Jeg har satt blodfortynnende sprøyte på meg selv og tatt piller uten problemer. Jeg tar det å være alene veldig med ro. Vel, jeg er ikke helt alene. Jeg har en veldig trivelig romkamerat som det virker som er spesielt utplukket til meg. Kanskje de har en match test på hvem som skal dele rom? Uansett, alt i alt går det overraskende bra. Smertene er langt fra så intense som de var og jeg har fått i meg nok vann. Jeg gleder meg til å se hvordan dette utvikler seg.
Natt etter operasjon:
Jeg valgte å ikke ta en innsovningstablett selv om romkameraten min gjorde det. Jeg blir alltid så uggen dagen etter sånne piller. I stedet tok jeg to paracet og sovnet i en time. Etter sykepleierens anbefaling tok jeg en morfinbasert pille da jeg våknet og fikk da sove i tre-fire sammenhengende timer. Klokka kvart på seks var jeg i gang og vandret litt opp og ned i gangen.
Dagen etter operasjonen:
Dette er ikke akkurat et hvilehjem. Har maser de på at du beveger deg nok og drikker hele tiden og sjekker skjemaene dine over det. Det er jo ekstremt viktig, men i mine stunder med smerte og trøtthet skulle jeg egentlig ønske at de bare lot meg være i fred. Min mor har vært her i fem timer snart og har ikke tenkt til å dra enda. Jeg er utrolig heldig sånn sett. Det er flere her som har stort sett vært alene etter operasjonen. Men så er jo også jeg en av de yngste på avdelingen. Kolikksmertene er ganske ille i dag. Det virker som om luften prøver å finne en vei ut av kroppen og det er visst ikke så lett. Det ligger og presser rett under høyrebrystet mitt og opp langs høyreskulder. Antagelig fordi jeg har ligget for mye stille på venstresiden min. Jeg sovner i et sett og er veldig slapp. Nå har noen kommet og tatt et alvorsord med meg så jeg har satt opp en tabell over når jeg burde gå meg en tur i bygget. Det gikk overraskende bra å gå i trapper da må jeg si, selv om det hørtes veldig skummelt ut. Det er nok sant som de sier at du blir tappet for energi i disse sengene.
Uansett har jeg gjort fremskritt i dag og, selv om det går litt saktere enn de ansatte ville ønske. Jeg har dusjet og byttet bandasjer. Jeg har fått 1 liter væske intravenøst. Til frokost skulle jeg spise 50ml velling, men det ble bare 30 på meg før magen sa stopp. Jeg er veldig redd for å bli kvalm, det er hovedproblemet mitt. Jeg drikker bittesmå slurker av gangen og er redd for å påføre meg selv nye smerter. Legen var i tvil om å sende meg hjem i dag og etter samtale med mamma og sykepleier har jeg bestemt meg for å bli en dag til. Dette er tross alt det beste stedet å være hvis en komplikasjon skulle oppstå. Operasjonssalen er rett ned gangen. Men hvis de må blåse opp magen min igjen tror jeg at jeg kommer til å skrike i protest helt til jeg blir dopa ned.
Dag 2 etter operasjon:
I dag fikk jeg dra hjem etter en runde med intravenøs og en kopp yoghurt. Jeg gledet meg ikke til bilturen, men det gikk overraskende greit. Det eneste som ikke gikk så greit var fartsdumpene. Hver eneste fartsdump innebar mer smerte. En ting jeg har lært på disse dagene er å velge med omhu når du skal ta smertestillende. Før biltur og nattesøvn er en grei regel! Den store utfordringen er og forblir å drikke nok. 1,5-3 liter om dagen er forferdelig mye når man ikke orker mer enn 50ml avgangen.
Dag 3 etter operasjon:
Det har ikke vært en bra dag. I det hele tatt. Jeg har sliti med å få i meg væske og all form for mat jeg har prøvd meg på har medført kvalme. Suppe, smoothie, kesam, alt. Det eneste som går noenlunde greit er vann, eplejuice og jordbær blendet sammen. Men også det gjorde meg kvalm mot slutten av dagen. Jeg har vært i snakk med Aleris som mener at jeg burde komme inn og få mer intravenøs, men jeg syns det blir litt langt å dra når jeg tross alt har fått i meg alt jeg må ha. Emosjonelt går jeg opp og ned som en berg-og-dal-bane. Jeg ler, jeg griner, jeg er deppa og jeg griner igjen. Slitsomt.
Dag 4 etter operasjonen:
I dag våknet jeg flere ganger mellom klokka 4 og 6 om morgenen. Klokken 6 ga jeg opp på ideen om mer søvn og tok en dusj. Jeg var utrolig kvalm og uvel. Hele morgenen prøvde jeg desperat å sove mer samtidig som kvalmen tok helt overtaket. Jeg bare gråt og gråt og ringte til slutt Aleris. Det endte opp med en tur inn til Oslo igjen der jeg fikk to liter intravenøs og måtte ta et par blodprøver. De bommet selvfølgelig de tre første gangene, men stikk fire gikk fint! Heldigvis er sykepleierne på avdelingen så hyggelige og omsorgsfulle at jeg ikke klarer å være irritert. Uansett, jeg føler meg tusen ganger bedre i kveld enn jeg gjorde i dag morges. Jeg ser nå for meg at jeg skal klare de neste ukene uten for mye besvær og at ting gradvis blir bedre. Jeg har sluttet å gråte også, hvilket er deilig.
Ok, så dagene har kommet og gått litt. Jeg prøvde å skrive ned opplevelsene kronologisk i begynnelsen, men ting har virkelig gått i surr. Det er utrolig mange opplevelser, følelser og tanker som kommer og går disse dager. Jeg har vondt, jeg er lei meg, jeg er glad, jeg synger, jeg sover, jeg går, jeg drikker. Og drikker. Og drikker. Denne konstante vannflaske greia begynner å bli gammel allerede. 1.5 liter er minimum med væske hver dag og det er søren meg ikke lite når du har magesekk som maks tåler 1dl av gangen. Uansett, jeg sover så mye jeg kan og legger meg ned når jeg har vondt. Sovingen kommer egentlig av at jeg er sliten og at tiden går fortere. Jeg er drit lei væskedietten allerede og det har bare gått seks dager. Hver gang jeg tenker på å spise suppe, smoothie eller yoghurt blir jeg kvalm og skyver det fra meg. På de fleste sykehus sier de at du kan begynne med mosemat etter en uke, men ikke på Aleris. Hvis jeg skal ha noe håp om å få i meg nok proteiner i nærmeste fremtid tror jeg at jeg må over til mosemat. Jeg har planer om å ringe Aleris og snakke med dem om dette. Jeg vil nødig gjøre noe som vil skade magen min, men jeg vil også kunne leve litt mer enn jeg gjør nå de neste to ukene.
De første dagene sørget jeg mye over livet jeg hadde lagt bak meg. Aldri igjen skulle jeg kunne fråtse på kaker og godteri. Spise en hel pizza alene eller bøtte ned med ost og saus på pasta. Jeg så for meg evige dager med vondt og væskedietter som ville ta fra meg all livsglede. Men så begynte jeg å bli bedre. Mindre vondt. Mindre håpløshet. Jeg gikk på vekta og så at den for første gang på mange år begynner å nærme seg 160-tallene. Det er noe magisk ved å se vekttap når man har gått gjennom noe for å oppnå det. Buksene mine faller av meg når jeg går tur. Det er et poeng i galskapen.
Hele denne «lære seg å spise igjen» prosessen, som man jo kan kalle de første ukene etter operasjonen, er veldig rare. Det slo meg at jeg for andre gang i livet må gå fra flytende, til most, til vanlig mat. Sist gang var jeg sant nok et spedbarn og det tok mye lengre tid, men det er absolutt noen likhetstrekk!
Min evige kvalme de første to ukene etter operasjonen nådde et høydepunkt fem dager før jeg skulle begynne på findelt kost. Jeg ringte da og snakket med sykepleierne på Aleris som igjen snakket med kirurgen. Jeg fikk lov til å begynne på mosemat! Gleden var stor og appetitten økte. Men det varte ikke sånn kjempe lenge. Et par dager senere var mosemat også ekkelt. Nå teller jeg bare ned dagene til jeg kan begynne på vanlig kost. Snart bare en uke igjen…
Det å fjerne stiftene fra operasjonssårene var en merkelig opplevelse. For det første måtte jeg vente på legekontoret mitt i omtrent 40 minutter selv om jeg hadde timeavtale. Vanligvis ville dette bare vært irriterende, men nå for tiden medfører slike ting også smerte. Jeg kan ikke sitte rettrygget i ukomfortable stoler lenge og jeg kan ikke stå lenge. Siden dette var de to alternativene jeg hadde følte jeg meg ikke bra da jeg kom inn til legen. Heldigvis skulle jeg legge meg rett ned så han kunne se på sårene. Det viste seg at jeg var allergisk mot plastrene så limet hadde etset seg litt inn i huden. Det var ikke godt å si hva som så verst ut av det og stiftene. Plastrene ble revet av, hvilket var vondt, legen sjekket sårene, sa de så greie nok ut og gikk. Så måtte jeg vente i ti minutter til før en sykepleier (eller hva nå den offisielle tittelen hennes er) kom og skulle ta ut sakene. Jeg gledet meg til å bli kvitt dem. De føltes litt som om jeg hadde tatt en haug med piercinger samtidig. Men jeg gledet meg ikke til å fjerne dem. Venninna mi sa det bare kilte. Jeg er uenig. Direkte vondt var det jo ikke, men det var langt fra behagelig. Det er tross alt stifter som blir dratt ut fra huden din. Men ut kom de. Det var ganske mange av dem og. Jeg tror vi kom fram til at det var 18 av dem. Så var det på med plastre igjen, hvilket ikke var noe deilig, men de kunne jeg heldigvis ta av neste dag. Så da var det bare den infernalske kløingen igjen. Det klør altså så mye på skorpene at jeg er nødt til å legge kalde kompresser på magen noen ganger bare for å dempe det. I skrivende stund har jeg klødd meg til blods rundt såret, bare for å lindre det litt.
En overraskende utfordring etter operasjonen har vært å dusje. De første par gangene gikk det greit, antagelig fordi jeg var full av smertestillende. Senere har det vært vanskelig. Jeg har hatt vondt i mangemusklene vær gang jeg strekker ut armene for å vaske håret og må umiddelbart legge meg og hvile når jeg er ferdig. For noen dager siden følte jeg meg i tillegg ekstremt uvel mens jeg dusjet. Det endte med at jeg måtte hive meg ut av dusjen for å kaste opp i vasken. Jeg trodde i hvert fall jeg skulle kaste opp. Det trodde kroppen min og. Vi gikk gjennom de kjente lydene og følelsene, men med denne nye omkoblingen på magen kom det selvfølgelig ikke noe opp. Det kom etter hvert andre veien i stedet. Dette var en merkelig opplevelse så jeg bestemte meg for å ringe Aleris. Det skal de ha, de er veldig flinke til å ta deg alvorlig når du ringer og gir alltid gode svar. I dette tilfelle tok det litt tid å få svar fordi det var en merkelig hendelse. Damen jeg snakket med måtte ringe meg tilbake senere etter å ha snakket med et fagteam. Et par timer senere ringte hun og forklarte hvordan det lå an. Det viste seg at jeg hadde spist for lite og muligens også drukket for lite. Da jeg så gikk inn i en varm dusj åpnet det blodkarene og fikk hjertet til å jobbe hardere (så vidt jeg har skjønt det) og det hadde jeg rett og slett ikke energi til. Så jeg fikk streng beskjed om å ikke dusje før jeg har spist på morgenen. Og at jeg generelt må få i meg mer mat. Det er ekstremt rart å gå fra en hverdag der man hele tiden hører og vet at man spiser for mye til å hele tiden få høre at man spiser for lite. Ting er litt opp ned føler jeg.
Da var vi her. Dagen før dagen. Eller, kvelden før dagen. Det er nøyaktig fire timer til jeg skal stå opp, dusje og så kjøre til Oslo. Rettere sagt kjører faren min. Det er utrolig deilig å slippe den biten selv. Vet ikke om jeg hadde klart å holde meg på veien. Jeg er ganske nervøs og har følt meg dårlig i hele dag. Men jeg har prøvd å gjøre morsomme ting. Jeg har lest mye i en bok jeg liker («Dracula» av Bram Stoker), vært på kino med min kjære fetter («Jurassic World») og skal tilbringe natten på rom med fosterbarna mine som for øvrig er fire små kattunger som elsker kos og oppmerksomhet. Det hele er godt planlagt for å holde meg i godt humør hele tiden og unngå panikken. Den kommer sikkert i morgen tidlig.
Operasjonsdagen:
Dagen startet veldig bra med kattunger overalt i senga rundt meg og masse kos. Så var klokken plutselig halv fem og jeg måtte i gang. Dusjen tok lenger tid enn vanlig ettersom man skal være veldig nøye, som jeg har nevnt. Inn i navlen, rundt nese og munn, vaske håret, alt veldig nøye. Så ventet jeg stille og rolig på bilen og vi kjørte i vei 05:20, ganske presist. Jeg var i godt humør hele veien og bare snakket og tulla hele tiden. Foreldrene mine var veldig imponerte over holdningen min og jeg var selv overrasket. På sykehuset ble vi med en gang hilst på av kirurgen som tilfeldigvis kom samtidig med oss. Så kom veldig hyggelige sykepleiere og tok vare på meg, fant fram klærne jeg skulle skifte til og ba meg vente på å få satt inn en intravenøs. Jeg fikk antibiotika, hvilket presset litt inni armen, men gikk greit, og måtte vente et kvarter. Jeg begynte å bli litt nervøs mens jeg lå på senga på rommet jeg skulle ha. Så ble jeg plutselig hentet. Mamma og pappa klemte meg og sendte meg i vei med kirurgen med smil og oppmuntring. Med en gang jeg snudde ryggen til dem begynte jeg å kjempe mot tårene. Det ble plutselig veldig skummelt. Inne på operasjonssalen gikk det ikke lenger. Jeg gråt. Kirurgen var litt som kirurger flest, hadde ikke tid til å være hyggelig. Men anestesilegen og sykepleieren var veldig hyggelige. De sverget å ta godt vare på meg. Jeg la meg uten protest ned og ønsket meg vekk mens de satte fast armene og beina mine. Det var masse fiksing på gang mens jeg lå der og jeg ville bare sovne. Plutselig ble ønsket mitt oppfylt.
Da jeg våknet igjen var det hele over og jeg lå til oppvåkning. Jeg var utrolig groggy og klarte så vidt å åpne øynene. Smerten var utrolig intens. Sykepleieren som hadde fullt meg siden morgenen var der og var veldig flink og hyggelig, men det hjalp ikke så mye på smerten. Jeg fikk raskt smertestillende, men jeg må si at tankene mine ikke var særlig hyggelige. Jeg var ikke forberedt på hvor vondt det kom til å være i det hele tatt. I mine dopede fantasier ønsket jeg meg en tidsmaskin som kunne frakte meg bakover i tid der jeg ville stoppe meg selv fra å gjennomføre. Jeg prøvde også å åpne øynene for å se om det lå noe skarpt i nærheten så jeg kunne gjøre slutt på lidelsen. Jeg ville også at en eller annen bare skulle komme og skyte meg. Heldigvis ble det bedre relativt raskt. Plutselig satt jeg på sengekanten og brukte fløyta man får utdelt for å hjelpe lungene å komme ordentlig i gang igjen. Det var veldig tungt å puste i begynnelsen nemlig. Og så var det opp å gå. Jeg drakk litt vann og før jeg visste ordet av det var jeg på vandring tilbake til rommet mitt. Jeg fikk beskjed om at jeg burde stoppe på toalettet, men blæren min var ikke enig. Slike ting tar litt tid før kommer i gang igjen. Så oppi senga på rommet og slumring. Foreldrene mine var der for meg og det var utrolig deilig. Dagen har gått med til en vandring opp og ned gangen i timen, blåsing i fløyta og soving av og på. Faren min leste til og med litt for meg på et tidspunkt.
Nå er klokken straks halv elleve og vi skal ha en samtale med nattevaktene for å se om vi trenger sovemedisiner. Jeg tror ikke jeg skal ha det. Men kanskje, vi får se. Jeg ser på Scrubs på dataen min og har det egentlig veldig greit. Jeg har selvfølgelig vondt i magen, men det er ikke verre enn en litt hard runde med menskramper. Jeg er stolt av meg selv. Jeg har satt blodfortynnende sprøyte på meg selv og tatt piller uten problemer. Jeg tar det å være alene veldig med ro. Vel, jeg er ikke helt alene. Jeg har en veldig trivelig romkamerat som det virker som er spesielt utplukket til meg. Kanskje de har en match test på hvem som skal dele rom? Uansett, alt i alt går det overraskende bra. Smertene er langt fra så intense som de var og jeg har fått i meg nok vann. Jeg gleder meg til å se hvordan dette utvikler seg.
Natt etter operasjon:
Jeg valgte å ikke ta en innsovningstablett selv om romkameraten min gjorde det. Jeg blir alltid så uggen dagen etter sånne piller. I stedet tok jeg to paracet og sovnet i en time. Etter sykepleierens anbefaling tok jeg en morfinbasert pille da jeg våknet og fikk da sove i tre-fire sammenhengende timer. Klokka kvart på seks var jeg i gang og vandret litt opp og ned i gangen.
Dagen etter operasjonen:
Dette er ikke akkurat et hvilehjem. Har maser de på at du beveger deg nok og drikker hele tiden og sjekker skjemaene dine over det. Det er jo ekstremt viktig, men i mine stunder med smerte og trøtthet skulle jeg egentlig ønske at de bare lot meg være i fred. Min mor har vært her i fem timer snart og har ikke tenkt til å dra enda. Jeg er utrolig heldig sånn sett. Det er flere her som har stort sett vært alene etter operasjonen. Men så er jo også jeg en av de yngste på avdelingen. Kolikksmertene er ganske ille i dag. Det virker som om luften prøver å finne en vei ut av kroppen og det er visst ikke så lett. Det ligger og presser rett under høyrebrystet mitt og opp langs høyreskulder. Antagelig fordi jeg har ligget for mye stille på venstresiden min. Jeg sovner i et sett og er veldig slapp. Nå har noen kommet og tatt et alvorsord med meg så jeg har satt opp en tabell over når jeg burde gå meg en tur i bygget. Det gikk overraskende bra å gå i trapper da må jeg si, selv om det hørtes veldig skummelt ut. Det er nok sant som de sier at du blir tappet for energi i disse sengene.
Uansett har jeg gjort fremskritt i dag og, selv om det går litt saktere enn de ansatte ville ønske. Jeg har dusjet og byttet bandasjer. Jeg har fått 1 liter væske intravenøst. Til frokost skulle jeg spise 50ml velling, men det ble bare 30 på meg før magen sa stopp. Jeg er veldig redd for å bli kvalm, det er hovedproblemet mitt. Jeg drikker bittesmå slurker av gangen og er redd for å påføre meg selv nye smerter. Legen var i tvil om å sende meg hjem i dag og etter samtale med mamma og sykepleier har jeg bestemt meg for å bli en dag til. Dette er tross alt det beste stedet å være hvis en komplikasjon skulle oppstå. Operasjonssalen er rett ned gangen. Men hvis de må blåse opp magen min igjen tror jeg at jeg kommer til å skrike i protest helt til jeg blir dopa ned.
Dag 2 etter operasjon:
I dag fikk jeg dra hjem etter en runde med intravenøs og en kopp yoghurt. Jeg gledet meg ikke til bilturen, men det gikk overraskende greit. Det eneste som ikke gikk så greit var fartsdumpene. Hver eneste fartsdump innebar mer smerte. En ting jeg har lært på disse dagene er å velge med omhu når du skal ta smertestillende. Før biltur og nattesøvn er en grei regel! Den store utfordringen er og forblir å drikke nok. 1,5-3 liter om dagen er forferdelig mye når man ikke orker mer enn 50ml avgangen.
Dag 3 etter operasjon:
Det har ikke vært en bra dag. I det hele tatt. Jeg har sliti med å få i meg væske og all form for mat jeg har prøvd meg på har medført kvalme. Suppe, smoothie, kesam, alt. Det eneste som går noenlunde greit er vann, eplejuice og jordbær blendet sammen. Men også det gjorde meg kvalm mot slutten av dagen. Jeg har vært i snakk med Aleris som mener at jeg burde komme inn og få mer intravenøs, men jeg syns det blir litt langt å dra når jeg tross alt har fått i meg alt jeg må ha. Emosjonelt går jeg opp og ned som en berg-og-dal-bane. Jeg ler, jeg griner, jeg er deppa og jeg griner igjen. Slitsomt.
Dag 4 etter operasjonen:
I dag våknet jeg flere ganger mellom klokka 4 og 6 om morgenen. Klokken 6 ga jeg opp på ideen om mer søvn og tok en dusj. Jeg var utrolig kvalm og uvel. Hele morgenen prøvde jeg desperat å sove mer samtidig som kvalmen tok helt overtaket. Jeg bare gråt og gråt og ringte til slutt Aleris. Det endte opp med en tur inn til Oslo igjen der jeg fikk to liter intravenøs og måtte ta et par blodprøver. De bommet selvfølgelig de tre første gangene, men stikk fire gikk fint! Heldigvis er sykepleierne på avdelingen så hyggelige og omsorgsfulle at jeg ikke klarer å være irritert. Uansett, jeg føler meg tusen ganger bedre i kveld enn jeg gjorde i dag morges. Jeg ser nå for meg at jeg skal klare de neste ukene uten for mye besvær og at ting gradvis blir bedre. Jeg har sluttet å gråte også, hvilket er deilig.
Ok, så dagene har kommet og gått litt. Jeg prøvde å skrive ned opplevelsene kronologisk i begynnelsen, men ting har virkelig gått i surr. Det er utrolig mange opplevelser, følelser og tanker som kommer og går disse dager. Jeg har vondt, jeg er lei meg, jeg er glad, jeg synger, jeg sover, jeg går, jeg drikker. Og drikker. Og drikker. Denne konstante vannflaske greia begynner å bli gammel allerede. 1.5 liter er minimum med væske hver dag og det er søren meg ikke lite når du har magesekk som maks tåler 1dl av gangen. Uansett, jeg sover så mye jeg kan og legger meg ned når jeg har vondt. Sovingen kommer egentlig av at jeg er sliten og at tiden går fortere. Jeg er drit lei væskedietten allerede og det har bare gått seks dager. Hver gang jeg tenker på å spise suppe, smoothie eller yoghurt blir jeg kvalm og skyver det fra meg. På de fleste sykehus sier de at du kan begynne med mosemat etter en uke, men ikke på Aleris. Hvis jeg skal ha noe håp om å få i meg nok proteiner i nærmeste fremtid tror jeg at jeg må over til mosemat. Jeg har planer om å ringe Aleris og snakke med dem om dette. Jeg vil nødig gjøre noe som vil skade magen min, men jeg vil også kunne leve litt mer enn jeg gjør nå de neste to ukene.
De første dagene sørget jeg mye over livet jeg hadde lagt bak meg. Aldri igjen skulle jeg kunne fråtse på kaker og godteri. Spise en hel pizza alene eller bøtte ned med ost og saus på pasta. Jeg så for meg evige dager med vondt og væskedietter som ville ta fra meg all livsglede. Men så begynte jeg å bli bedre. Mindre vondt. Mindre håpløshet. Jeg gikk på vekta og så at den for første gang på mange år begynner å nærme seg 160-tallene. Det er noe magisk ved å se vekttap når man har gått gjennom noe for å oppnå det. Buksene mine faller av meg når jeg går tur. Det er et poeng i galskapen.
Hele denne «lære seg å spise igjen» prosessen, som man jo kan kalle de første ukene etter operasjonen, er veldig rare. Det slo meg at jeg for andre gang i livet må gå fra flytende, til most, til vanlig mat. Sist gang var jeg sant nok et spedbarn og det tok mye lengre tid, men det er absolutt noen likhetstrekk!
Min evige kvalme de første to ukene etter operasjonen nådde et høydepunkt fem dager før jeg skulle begynne på findelt kost. Jeg ringte da og snakket med sykepleierne på Aleris som igjen snakket med kirurgen. Jeg fikk lov til å begynne på mosemat! Gleden var stor og appetitten økte. Men det varte ikke sånn kjempe lenge. Et par dager senere var mosemat også ekkelt. Nå teller jeg bare ned dagene til jeg kan begynne på vanlig kost. Snart bare en uke igjen…
Det å fjerne stiftene fra operasjonssårene var en merkelig opplevelse. For det første måtte jeg vente på legekontoret mitt i omtrent 40 minutter selv om jeg hadde timeavtale. Vanligvis ville dette bare vært irriterende, men nå for tiden medfører slike ting også smerte. Jeg kan ikke sitte rettrygget i ukomfortable stoler lenge og jeg kan ikke stå lenge. Siden dette var de to alternativene jeg hadde følte jeg meg ikke bra da jeg kom inn til legen. Heldigvis skulle jeg legge meg rett ned så han kunne se på sårene. Det viste seg at jeg var allergisk mot plastrene så limet hadde etset seg litt inn i huden. Det var ikke godt å si hva som så verst ut av det og stiftene. Plastrene ble revet av, hvilket var vondt, legen sjekket sårene, sa de så greie nok ut og gikk. Så måtte jeg vente i ti minutter til før en sykepleier (eller hva nå den offisielle tittelen hennes er) kom og skulle ta ut sakene. Jeg gledet meg til å bli kvitt dem. De føltes litt som om jeg hadde tatt en haug med piercinger samtidig. Men jeg gledet meg ikke til å fjerne dem. Venninna mi sa det bare kilte. Jeg er uenig. Direkte vondt var det jo ikke, men det var langt fra behagelig. Det er tross alt stifter som blir dratt ut fra huden din. Men ut kom de. Det var ganske mange av dem og. Jeg tror vi kom fram til at det var 18 av dem. Så var det på med plastre igjen, hvilket ikke var noe deilig, men de kunne jeg heldigvis ta av neste dag. Så da var det bare den infernalske kløingen igjen. Det klør altså så mye på skorpene at jeg er nødt til å legge kalde kompresser på magen noen ganger bare for å dempe det. I skrivende stund har jeg klødd meg til blods rundt såret, bare for å lindre det litt.
En overraskende utfordring etter operasjonen har vært å dusje. De første par gangene gikk det greit, antagelig fordi jeg var full av smertestillende. Senere har det vært vanskelig. Jeg har hatt vondt i mangemusklene vær gang jeg strekker ut armene for å vaske håret og må umiddelbart legge meg og hvile når jeg er ferdig. For noen dager siden følte jeg meg i tillegg ekstremt uvel mens jeg dusjet. Det endte med at jeg måtte hive meg ut av dusjen for å kaste opp i vasken. Jeg trodde i hvert fall jeg skulle kaste opp. Det trodde kroppen min og. Vi gikk gjennom de kjente lydene og følelsene, men med denne nye omkoblingen på magen kom det selvfølgelig ikke noe opp. Det kom etter hvert andre veien i stedet. Dette var en merkelig opplevelse så jeg bestemte meg for å ringe Aleris. Det skal de ha, de er veldig flinke til å ta deg alvorlig når du ringer og gir alltid gode svar. I dette tilfelle tok det litt tid å få svar fordi det var en merkelig hendelse. Damen jeg snakket med måtte ringe meg tilbake senere etter å ha snakket med et fagteam. Et par timer senere ringte hun og forklarte hvordan det lå an. Det viste seg at jeg hadde spist for lite og muligens også drukket for lite. Da jeg så gikk inn i en varm dusj åpnet det blodkarene og fikk hjertet til å jobbe hardere (så vidt jeg har skjønt det) og det hadde jeg rett og slett ikke energi til. Så jeg fikk streng beskjed om å ikke dusje før jeg har spist på morgenen. Og at jeg generelt må få i meg mer mat. Det er ekstremt rart å gå fra en hverdag der man hele tiden hører og vet at man spiser for mye til å hele tiden få høre at man spiser for lite. Ting er litt opp ned føler jeg.
"Knekkebrød" dietten
Her under følger en relativt lang dagboklignende innlegg som jeg skrev i sommer. I juni i år valgte jeg å ta en gastric bypass operasjon ettersom jeg var skremmende tykk! Dette første innlegget er om det som kalles "knekkebrøddietten", dietten man må gå på en gitt tid før operasjonen.
Avgjørelser er som oftest veldig lette for meg å ta. Jeg veier for og imot, tenker på hva som er logisk, og følger så magefølelsen etter det. Det høres kanskje ut som om dette ville ta lang tid, men dette kan skje i løpet av sekunder, minutter eller timer. Tross alt er dagen full av mange små avgjørelser. De fleste av dem tenker vi ikke om, noen selv om vi burde det, men andre er av det store slaget. En sånn avgjørelse har jeg tatt i dag. I skrivende stund er det kvelden den 10.04.15. Jeg våknet i dag på et hotell i Oslo, kledde på meg, pusset tennene og marsjerte rett opp på Aleris privatsykehus. 250m fra dør til dør, det var ikke verst tidlig om morgenen. Der var det rett inn og ta fastende blodprøver. Damene på laboratoriet var snille, men det er ikke fritt for at den ene av dem ikke fant noen blodåre og stakk feil. Jeg kan ikke klandre henne for det, det er ikke første gangen mine blodårer har sneket seg unna nålespissen. Så var det å løpe til kafeen og kjøpe og god og usunn baugete og en Pepsi Max. Det er jo viktig å spise frokost! Deretter bar det opp til fjerde etasje. Gulvet i heisen knirket, som om mange tjukkaser hadde stått der før meg. I fjerdeetasje var det med en gang et venterom til noe helt annet enn det jeg skulle på (et legekontor om jeg ikke tar helt feil), men bak det sto et skilt «overvektsklinikk». Der inne ventet en standard resepsjon oss med en trivelig dame bak disken. Hun ba om navn, ga oss en timeplan for dagen og et skjema å fylle ut, og henviste oss til et venterom. Der var det flere andre som meg, selv om jeg var størst. Damene satt helt stille og holdt på med sitt, ja for det var bare damer der. Helt fram til vi kom. Jeg var nemlig ikke alene, jeg hadde med meg mamma og pappa, for sikkerhetsskyld. Jeg ga meg i kast med bagetten min og kjente litt på skyldfølelsen. På venterommet sto det knekkebrød og makrell i tomat. Og vann. Jeg hadde med bagett og brus. Ja ja, ikke noen vits å late som om man er sunnere enn man er. Det er jo en grunn til at jeg endte opp der.
Tross at det var et privatsykehus, som man ofte drar til for å slippe ventetid, ble det en del venting. Vi skulle snakke med anestesilege og kirurg mellom klokken halv ni og ti. Klokken ti ville det være felles informasjonsmøte. Vel, samtalen med anestesilegen tok 5 minutter. Tåler jeg narkose? Kan jeg puste normalt? Noen spørsmål? Ferdig. Og så venterommet. Nå begynte i det minste damene å prate litt. Skravlen var i gang. Alt man hadde hørt om slankeoperasjoner ble luftet. Jeg ble overrasket over hvor lite forberedt disse damene var. Er det bare jeg som har sett operasjonen utført på video? Er det bare jeg som har lest alt jeg har kommer over av hvordan det foregår? Informasjonsmøtet hintet om den samme mistanken. En repetisjon av det jeg visste fra før av. Jeg stilte et par spørsmål, men det gjorde ingen andre. Ernæringsfysiologen repeterte det de fleste av oss tjukkaser har hørt et utall ganger før, men nå kom det med en litt annerledes bivirkning. Sukker og fett er ikke bare usunt, det vil gjøre deg dårlig. Eller, «du vil oppleve ubehag» var vel det de sa. En pen måte å si «kos deg med mageknip og diaré» på. Så var det inn til kirurg. Han sjekket vekt og høyde. Fastslo at jeg aldri har vært tyngre enn jeg er nå, og at BMIen min er så høy at det er til å besvime av. Foreldrene mine ble litt grå i ansiktet når de hørte at datteren deres veier over 180 kilo. 182,5 for å være nøyaktig. Mer enn en ung spekkhugger. Vel vel. Hadde jeg ikke allerede vært bestemt hadde jeg antagelig bestemt meg da. Da kirurgen sa at distal gastric bypass var det beste bare nikket jeg. Skjær meg opp. Gjerne med en gang. Men nei, datoen ble satt til 17. juni. Ni uker og fem dager til. Før den tid har jeg en boklansering, to eksamener og en grusom diett å komme meg gjennom.
Tilbake til nuet. Jeg sitter på en sofa hos to venninner. En av dem gastric bypass operert. Støtteapparatet er på plass. Denne spekkhoggeren er klar for forandring. Etter mange års utsettelse fordi operasjon var for skummelt er det nå på tide å ta drastiske grep. Jeg er foreløpig fullstendig frisk med minimale plager, fedme relaterte eller på annet vis. Men hvis ikke jeg gjør noe nå blir det brått slutt. Diabetes, leddsmerter, migrene, høyt blodtrykk, hjerte og pusteproblemer. Listen er lang og livet blir kort. For ikke å snakke om uinteressant. Jeg vil reise til eksotiske steder og klatre i ruiner. Akkurat nå er disse planene avhengige av om ruinene har heis og at flyet har lange nok belter. Jeg har et ønske om å dykke ved Great Barrier Reef i Australia. Men hvis jeg prøver å se for meg et forsøk på å få på meg en dykkerdrakt ser det ikke akkurat pent ut. Feite folk i dykkerdrakter er ikke pent å se på altså. Jeg vil også hoppe fallskjerm. Men … når jeg veier så mye som jeg gjør nå må jeg vel ha en fallskjerm på størrelse med ballongen på luftskipet Hindenburg? Det viktigste av alt for meg er at jeg har et sterkt ønske om å en dag få barn. Akkurat nå er det umulig. Grunnet min konstante overvekt og en del problematikk rundt det psykologiske har jeg aldri hatt fast mensen. Jeg har hatt det en håndfull ganger, men dette med «en gang i måneden» og «følger kalenderen» er nytt for meg. Så her er vi. Jeg er i ferd med å hive i meg litt mer brus og godteri fordi hei, jeg har ikke så mye lengre tid å nyte slikt på! Det er hvert fall det jeg forteller meg selv. Er det flere enn meg som er flinke til å finne på unnskyldninger? Det er det helt garantert. Det finnes alltid en eller annen grunn til å spise den sjokoladen. Eller drikke det glasset brus. Eller lage seg en hel pizza selv om man skal spise alene. Med et er vi tilbake på avgjørelser. Man tar en avgjørelse når man plukker opp den sjokoladen. Hvor bevisst den er varierer vel ettersom hvordan man føler seg der og da.
Kirurgen min sa i dag at en resultatvekt på under 90kilo over lang tid ikke er urealistisk. Under 90 kilo folkens. Jeg kan ikke huske sist jeg var under tre sifre på vekten. Det er nesten så du kan putte meg i kofferten og være innenfor vektbegrensningene på fly! Nei, ok, så lite er det ikke. Men det å forestille meg selv i en koffert på vei til Brasil er lettere enn å forestille meg at jeg veier under 90 kilo. Men det er klart, operasjonen er jo bare begynnelsen. Livet vil endre seg for alltid. Trening og spising vil være essensielt for å lykkes. Og jeg er helt sinnsykt klar! Så kom med det kirurger, ernæringsfysiologer og anestesileger! Eline er klar!
20.04.2015 våkner jeg klokken fem om morgenen av mitt første ordentlige mareritt om operasjonen som venter meg. Sant nok har jeg hatt merkelige drømmer om skitne sykehus og inkompetente leger før, men de var mer fjerne. Nå er alt virkelig. Og denne drømmen handlet ikke om skitne sykehus eller inkompetente leger. Den handlet om det som faktisk venter meg, bare litt overdrevet. Jeg kom i drømmen alene til sykehuset (hvilket jeg i virkeligheten ikke vil gjøre!) og fikk et tomt dobbeltrom. Ved siden av sengen min lå et fat med store sprøyter og tuber med væsker som jeg helst ikke vil vite hvor skal. Plutselig kommer kirurgene innom (to stykker) og sier de har en liten operasjon igjen den kvelden så de er snart ferdige. Jeg kan velge om jeg vil opereres allerede om en halvtime eller vente til neste dag. Jeg sier at jeg vil vente. Foreldrene mine kommer. Vi prøver å gjøre i stand rommet. Plutselig blir det masse bråk på gangen. En av de andre pasientene har sluttet å puste. De driver førstehjelp. Jeg får panikk. Skal jeg dø av dette her? Det kan jo skje, selv om det ikke er så veldig sannsynlig. På sykehuset i virkeligheten sa de at de har mistet fem pasienter i løpet av 10 år. Tilbake til drømmen begynner jeg å få panikk. Hvor vondt skal dette være egentlig? Kommer jeg til å våkne skrikende av smerte som andre folk gjør i denne drømmen? Hvor lenge vil det gjøre vondt? Disse tankene vekte meg og nå, en halvtime senere, plager de meg fortsatt. I utgangspunktet er jeg ikke redd for smerte, jeg er bare redd for det ukjente. Jeg prøver derfor å fokusere på de gode resultatene jeg kan oppnå i stedet for rekonvalesensen, men det er vanskelig etter en slik drøm. Jeg tok en bit sjokolade. Akkurat som om det hjelper i lengden! Jeg er nervøs og en smule redd. Jeg kommer nok til å minne familien på at jeg har et testament liggende på datamaskinen flere ganger før jeg legges på bordet.
Det skumleste som man må gjennom før operasjonen er den berømte «knekkebrøddietten» eller «knekkebrødkuren». På rundt 1000 kalorier om dagen skal jeg klare meg i tre uker og forhåpentligvis ta av mellom 10-15 kilo. I utgangspunktet trodde jeg at dette var noe offentlige sykehus krevde fordi du skulle bevise at du var verdt å bruke en operasjon på. At du kunne følge en diett. På et privatsykehus har du jo betalt for alt selv så da burde det være klekkende likegyldig for dem om du klarer å slanke deg eller ikke så lenge de får betalt. Nå må det nevnes at menneskene på Aleris har vært veldig nøye med å påpeke at de gjerne vil at vi skal kunne følge dietter, så de virker opptatte av menneskene, ikke bare pengene. Uansett, dette er ikke årsaken, i hvert fall ikke den eneste årsaken. Poenget er at du skal minske størrelsen på leveren din. Når du er en liten spekkhogger og har levd ekstremt usunt så har du noe som kalles fettlever. Leveren er svær og tar mye plass i buken. Den bør minskes så mye som mulig for å enkle operasjonen. Jeg kan jo ikke akkurat klage på noe som vil gjøre min selvvalgte operasjon enklere å gjennomføre. Men veien fra det jeg spiser til daglig nå til 1000 kalorier er lang. Jeg har ikke noen oversikt over hvor mange kalorier jeg spiser daglig i gjennomsnitt egentlig, men jeg må jo regne med at det er godt over de anbefalte 2000, ellers hadde jeg vel ikke hatt behov for en operasjon. Jeg tror stadig vekk at jeg har vendt et nytt hjørne i matvanene mine, men resultatene uteblir bestandig. Hei, jeg spiser mer grønnsaker! Men vent, jeg spiser også mer potetgull ... Hei, jeg har begynt å spise knekkebrød i stedet for rundstykker til frokost! Men så var det all den sjokoladen da … Nei, det er på tide å innse fakta for meg. Jeg kan trene så mye jeg vil, blant annet elsker jeg å svømme og styrketrening, men det hjelper ikke når jeg «belønner» meg selv dagen der på. Jeg har flere ganger hatt lange perioder på flere måneder av gangen der jeg har svømt to ganger i uka og vært på treningssenter mellom to og tre ganger i uka, men ikke da heller har resultatene vist seg på vekta. Så her er vi. Jeg klarer ikke å overbevise meg selv om å spise mindre, så nå skal vi se om kroppen min klarer det. Etter operasjonen vil jeg jo bli fysisk dårlig av overspising så kanskje hjernen min blir med på planen da. Kanskje magesekken og hjernen min for engangsskyld blir enige om når nok er nok. For ikke å snakke om øynene mine. Jeg er neppe den eneste som forer øya like mye som magen, hvis ikke mer. Den kaka kan se fryktelig god ut lenge etter at jeg egentlig har fått nok.
Men så var det denne dietten da. Jeg er sikkert ikke alene blant tjukkaser når jeg sier at jeg egentlig er litt redd for å være sulten. Ikke litt redd heller. Veldig redd. Det å være sulten knyttes til å føle seg dårlig for meg. Jeg er redd for at energinivået mitt skal kræsje og at jeg skal være kvalm, få vondt i hodet og være svimmel. Hva gjør man med det? Når bare tanken på å starte en lavkarbo diett gjør deg nervøs. Når du bokstaveligtalt er redd for å slanke deg?
Dette er noe jeg ringte Aleris om. Jeg hadde et par spørsmål i tillegg så det virket som en god idé. Damen jeg snakket med i skranken på overvektsklinikken besvarte raskt det ene spørsmålet mitt (hvor mye jeg veide da jeg var der. Det hadde jeg selvfølgelig glemt!), men sa at mer konkrete spørsmål om diett måtte en ernæringsfysiolog svare på. Hun satte meg opp på kalenderen til en av dem og en knapp uke senere ble jeg ringt opp av en annen hyggelig dame. Jeg kan ikke understreke nok hvor deilig det er å snakke med noen som skjønner hva du mener og som har hørt det før! Hun snakket meg gjennom den verste frykten og dagen etterpå begynte dietten. Det er, i skrivende stund, dagen i dag. Jeg må si at det har gått veldig greit så langt, men dagen er bare halvferdig. Jeg er ganske sulten nå og skal til og spise, problemet er at neste måltid er en liten porsjon knekkebrød. Det føles ikke som om dette er nok. I hjernen min er ikke dette nok til å dekke sultfølelsen min. Kanskje magen min er uenig. Det må sies at jeg har byttet ut en del fettholdige produkter i kjøleskapet med sunnere varianter for noen uker siden. Det er rundt en måned siden jeg var på Aleris for utredning og etter det tenkte jeg at det kunne være lurt å komme slankekuren litt i forkjøpet. De små forandringene jeg gjorde ved å blant annet bytte Bremykt ut mot Vita Hjerte God smør og bytte fine rundstykker eller brød mot knekkebrød til frokost har gjort underverker for magen. Fordøyelsen min er meget fornøyd med forandringene så langt. Vi får se hva den syns om denne 1000 kaloriers runden.
I utgangspunktet er det ikke dag en eller dag to som er verst på dietten, men dag tre. Den dagen går mest sannsynlig med til sult og irritasjon, det har jeg hvert fall hørt. Heldigvis er dette en lørdag for meg, så jeg kan hjemme meg under dyna mi hele dagen hvis det skulle bli ille. Jeg vil anbefale alle som starter på en sånn diett å tømme huset for nam. Med nam mener jeg alt du ikke skal spise. For plutselig kommer impulsene. Å, jeg må ha sjokolade! Og hvis det ligger sjokolade i skapet da… men hvis ikke det gjør det klarer du sannsynligvis å bekjempe sjokoladesuget før du drar på butikken og kjøper en hylle med det. Jeg har tømt hele leiligheten min for ting jeg ikke skal ha bortsett fra en ting. En pose med mikropopkorn. Den ligger oppå komfyren min og ser lur ut. Jeg har ikke lyst på popkorn. Ikke enda. Men jeg kan plutselig finne meg selv stående foran mikroen og se på med glede at hvert korn eksploderer inn til sin hvite nam. Kanskje jeg burde kaste posen nå. Men den er nesten en krykke. Blir ting for ille så har jeg den, på en måte.
Dette med mat er veldig rart egentlig. Det er noen som ikke legger noe vekt på hva de spiser i det hele tatt og noen som legger altfor mye i det. Noen spiser kjempe lite, andre kjempe mye. Noen jager vekk alle «lystene» man får, andre tenker at de må spise det hvis kroppen vil ha det. Jeg har i senere tid vært mer rettet mot sistnevnte. Jeg har tenkt at «Hvis jeg får kjempe lyst på is og ikke kjøper det med en gang kommer jeg bare til å kjøpe mer den dagen jeg sprekker». Dermed kan man si at det har vært relativt usunt her i gården en stund. Jeg fikk noe å tenke på da jeg satt i bilen med en venninne her forleden. Hun sa plutselig at hun hadde utrolig lyst på is. Jeg foreslo med en gang at vi kunne stoppe. Is hørtes ikke så gærent ut i mine ører. Hun lo og sa «nei herregud, hvis jeg skulle fulgt alle de lystene denne kroppen her fikk hadde det gått veldig dårlig.» Jeg lo sammen med henne, men fikk litt å tenke på. Betyr det at det ikke er vanlig å løpe og kjøpe det man har lyst på? Hvis «vanlige» folk sier at de har kjempe lyst på hamburger, dropper de å løpe til McDonalds? Er dette bare små, midlertidige innfall de kan vifte bort?
30.05.15: Så var den her. Dag tre. Den har vært den verste så langt. Jeg håper det er sant at det går litt lettere heretter. I dag har jeg vært sulten hele tiden, slapp og irritabel. Jeg har stort sett holdt meg hjemme alene foran en skjerm med film på. Jeg var en tur innom moren min før i dag og der holdt de på å lage i stand en bursdag. Duften av kaker og synet av de andre som prøvesmakte sjokoladekakerøre og sånt var temmelig fælt ettersom kroppen skriker etter mat og sukker. Jeg kunne veldig tydelig se for meg at jeg hoppet over kjøkkenbordet og trykka i meg de tørre kakebunnene som lå der. Jeg gjorde det ikke. Det ble med en fersken. Den var ikke særlig tilfredsstillende. I morgen er det barnebursdag for min 3 år gamle niese. Jeg skulle gjerne vært der, men jeg skal også i voksenbursdag på mandag. Jeg tror det blir å utfordre skjebnen å henge rundt alle de kakene og godteriene to dager på rad. Det blir vanskelig nok med den ene dagen.
På en annen side så jeg i dag døden i hvit øyet og klatret på vekta hjemme hos mor. Den viser nå 179,5. Jeg er tre kilo lettere. Betyr det at jeg kan klare å gå ned 10 kilo før operasjonen? Dette hadde vært ganske fantastisk. Jeg har så lite tro på min egen evne til å slanke meg selv at jeg tror ikke egentlig at denne dietten skal funke. Selv om jeg allerede ser resultater. Jeg tviler på en måte veldig på at jeg skal klare noe som helst når det gjelder vekta mi uten ekstreme fremgangsmåter, som en operasjon. Men vi får se. Jeg har bestemt meg for å bestige vekten igjen på mandag. På tirsdag skal den hyggelige ernæringsfysiologen fra Aleris ringe igjen og hun vil ha en tilstandsrapport. Det hadde jo vært greit å kunne gi gode nyheter…
Dag fire var heldigvis mye bedre enn dag tre! Jeg hadde ingen store gjøremål, bare besøk og en middagsavtale. Sant nok kan det være litt vanskelig å overholde lavkalorimål når du er bedt på taco, men jeg fant ut av det. Dropp tortillaen/lefsa. Jeg brukte en tacotub, sånn lite taco skjell som ser ut som en liten tallerken, og tok ellers bare grønnsaker og kjøtt. Til syvende og sist ble dette et større måltid enn det skulle ha vært (det ble vel nesten 400 kalorier) men jeg hadde bare spist 450 kalorier tidligere på dagen så det gikk opp i opp!
Dag fem var det krise. Der vi jobber via skolen er vi en veldig liten gruppe og en av de andre der ble 30 år. En annen på gruppa hadde med to kaker! Jeg ble overrumplet av et stykke med «verdens beste» kake og tenkte «Jeg kan jo ta et par skjeer.» Det ble ikke med et par skjeer. Med en gang den smaken av sukker, krem og marengs traff tunga mi visste jeg at jeg ikke ville klare å stoppe før tallerkenen var tom. Og det gjorde jeg heller ikke. Ikke bare er dette dumt for dietten, men kroppen reagerte også veldig på det. Mageknip så det synger og konstante toalettbesøk! Heldigvis begynte det ikke før jeg nesten var hjemme. Dette er antagelig en forsmak på hvordan det vil være etter operasjonen hvis man spiser masse kake. Det er ikke behagelig, det kan jeg love deg.
Etter over en uke på dietten kan jeg ikke understreke nok hvor overrasket jeg er over at det går så bra som det gjør. Jeg har på det absolutt meste vært på 1300 kalorier og den dagen skulle jeg være på 1250 så det var ikke akkurat krise. Jeg har forhandlet meg frem til mengden kalorier med ernæringsfysiolog basert på hva dagens aktiviteter skal være. Siden jeg har jobbet veldig fysisk noen uker så var jeg nødt til å spise mer enn 1000 kalorier de dagene det gjaldt, ellers hadde det blitt helt gærent. Kan ikke operere tunge maskiner på tom mage. På det minste har jeg vært på 700 kalorier på en dag. Jeg skal ikke si at jeg aldri er sulten, for det er jeg, men jeg tenker ikke så mye over det. Jeg ser ikke på sultfølelsen som en krise nå. Jeg ser ikke på det som et tegn på at jeg må trøkke i meg masse mat før jeg begynner å føle meg dårlig. Jeg legger merke til den, aksepterer den og fortsetter med det jeg skal. Det er ikke en gang noe småspising mellom måltidene!
For øvrig fikk jeg i dag brev fra Aleris om detaljene rundt operasjonen. Det virker mer og mer ekte jo nærmere jeg kommer datoen og nå begynner det virkelig å røyne på. Det er i dag 04.06.15 og jeg skal operere den 16.06.15. Jeg vedder på at jeg kommer til å ta det helt kult frem til kvelden før eller morgenen før og da kommer jeg til å frike helt ut. Super stressa, vondt i magen, kvalm, hele pakka. Det er heldigvis ikke så mye jeg trenger å gjøre. Jeg skal dusje, det er vel egentlig det. Man skal passe på å være ren. Det gir jo mening det. Jo renere man er jo mindre sjanse er det for infeksjoner. Apropos infeksjoner og den slags. Jeg må si jeg er veldig nervøs for alt som kan gå galt før operasjonen nå. Det står i papirene at man må si i fra dersom man blir forkjøla for da kan det godt hende at operasjonen blir utsatt. En annen ting er at man ikke skal være på noen form for antibiotika eller ha infeksjoner i kroppen når man skal operere. Dermed er plutselig alt veldig farlig. Det siste jeg vil er at operasjonen skal utsettes! Jeg har fått dato rett før de tar ferie så hvis den utsettes er det snakk om august. Da faller veldig mange planer plutselig bort. Så hver gang jeg nyser, hoster eller kremter blir jeg nervøs. Hvert eneste lille kutt og småsår renses super nøye og plastres. Folk tror jo at jeg er den verste hypokonderen og veldig pysete når jeg løper og henter plaster hele tiden. Men det er en person som skjønner akkurat hva jeg mener. Min bestevenn skal operere på samme dato, dog en helt annen operasjon på et annet sykehus i Oslo. Han er akkurat like nervøs som meg for alt dette og det var utrolig deilig å vite at det ikke bare er meg!
Selv om jeg må si at dietten har gått mye enklere for seg enn det jeg trodde den ville (etter de første dagene som nevnt) må jeg innrømme at man går lei. Jeg har hvert fall gått lei. Jeg savner å kunne gå inn på Meny og kjøpe varmlunsj. Jeg savner å kunne kjøpe en enkel ferdigmiddag. Jeg savner å kunne ta meg en is, eller litt godteri eller spise søppelmat når jeg ligger henslengt på sofaen hos fetteren min. I stedet sitter jeg der og ser på at alle andre koser seg med maten. Jeg er drit lei, for å si det pent. Men det er bare noen få dager igjen. Fem dager igjen med diett og så får jeg en annen type. Det blir i hvert fall variasjon! Og jeg vil ikke se et knekkebrød igjen med det første. Men jeg har gått ned mye i vekt. Åtte kilo foreløpig. Jeg trodde ikke jeg skulle klare noe sånt noe, men her er vi jo.
Tips for å overleve dietten:
· Ta med deg mat. Hvis du skal noe og ikke vet hvor lang tid det vil ta så ta med deg mat. Ikke risiker å bli kjempe sulten på farta for de stedene du kan stoppe og kjøpe mat når du er ekstremt sulten har mye fristende som lukter veldig godt og lite som du burde spise. Min rasjon når jeg skal ut i noen timer er en pakke ferdigsmurt knekkebrød og en banan. Da kan man spise bananen når man begynner å bli sulten og så ta knekkebrødet hvis det varer lenge.
· Hvis du skal hjem til noen som du er vant til å spise mye hos så ta med deg noe å småspise på. For meg er jeg vant til å småspise på snacks når jeg er sammen med venner. Så jeg har tatt med knaskerøtter, Cherry tomater eller bær når jeg skal dit så jeg har noe å putte i munnen mens de spiser snacks. Det er litt utenfor diettreglene, men det er bedre enn å hive seg over godteri eller potetgull fordi man ikke klarer å ikke putte noe i munnen.
· Fyll dagene! Gjør noe hver dag, gjerne noe aktivt, og vær lite hjemme. Jo mindre jeg er hjemme jo mindre går jeg og snoker i kjøleskapet eller sitter og kjenner på sulten. Jeg har meldt meg frivillig til oppussing, besøk og ekstra arbeid hele perioden og det har hjulpet veldig. Har man noe gjøre så rekker man ikke å tenke så mye på at man er sulten eller fysen.
Avgjørelser er som oftest veldig lette for meg å ta. Jeg veier for og imot, tenker på hva som er logisk, og følger så magefølelsen etter det. Det høres kanskje ut som om dette ville ta lang tid, men dette kan skje i løpet av sekunder, minutter eller timer. Tross alt er dagen full av mange små avgjørelser. De fleste av dem tenker vi ikke om, noen selv om vi burde det, men andre er av det store slaget. En sånn avgjørelse har jeg tatt i dag. I skrivende stund er det kvelden den 10.04.15. Jeg våknet i dag på et hotell i Oslo, kledde på meg, pusset tennene og marsjerte rett opp på Aleris privatsykehus. 250m fra dør til dør, det var ikke verst tidlig om morgenen. Der var det rett inn og ta fastende blodprøver. Damene på laboratoriet var snille, men det er ikke fritt for at den ene av dem ikke fant noen blodåre og stakk feil. Jeg kan ikke klandre henne for det, det er ikke første gangen mine blodårer har sneket seg unna nålespissen. Så var det å løpe til kafeen og kjøpe og god og usunn baugete og en Pepsi Max. Det er jo viktig å spise frokost! Deretter bar det opp til fjerde etasje. Gulvet i heisen knirket, som om mange tjukkaser hadde stått der før meg. I fjerdeetasje var det med en gang et venterom til noe helt annet enn det jeg skulle på (et legekontor om jeg ikke tar helt feil), men bak det sto et skilt «overvektsklinikk». Der inne ventet en standard resepsjon oss med en trivelig dame bak disken. Hun ba om navn, ga oss en timeplan for dagen og et skjema å fylle ut, og henviste oss til et venterom. Der var det flere andre som meg, selv om jeg var størst. Damene satt helt stille og holdt på med sitt, ja for det var bare damer der. Helt fram til vi kom. Jeg var nemlig ikke alene, jeg hadde med meg mamma og pappa, for sikkerhetsskyld. Jeg ga meg i kast med bagetten min og kjente litt på skyldfølelsen. På venterommet sto det knekkebrød og makrell i tomat. Og vann. Jeg hadde med bagett og brus. Ja ja, ikke noen vits å late som om man er sunnere enn man er. Det er jo en grunn til at jeg endte opp der.
Tross at det var et privatsykehus, som man ofte drar til for å slippe ventetid, ble det en del venting. Vi skulle snakke med anestesilege og kirurg mellom klokken halv ni og ti. Klokken ti ville det være felles informasjonsmøte. Vel, samtalen med anestesilegen tok 5 minutter. Tåler jeg narkose? Kan jeg puste normalt? Noen spørsmål? Ferdig. Og så venterommet. Nå begynte i det minste damene å prate litt. Skravlen var i gang. Alt man hadde hørt om slankeoperasjoner ble luftet. Jeg ble overrasket over hvor lite forberedt disse damene var. Er det bare jeg som har sett operasjonen utført på video? Er det bare jeg som har lest alt jeg har kommer over av hvordan det foregår? Informasjonsmøtet hintet om den samme mistanken. En repetisjon av det jeg visste fra før av. Jeg stilte et par spørsmål, men det gjorde ingen andre. Ernæringsfysiologen repeterte det de fleste av oss tjukkaser har hørt et utall ganger før, men nå kom det med en litt annerledes bivirkning. Sukker og fett er ikke bare usunt, det vil gjøre deg dårlig. Eller, «du vil oppleve ubehag» var vel det de sa. En pen måte å si «kos deg med mageknip og diaré» på. Så var det inn til kirurg. Han sjekket vekt og høyde. Fastslo at jeg aldri har vært tyngre enn jeg er nå, og at BMIen min er så høy at det er til å besvime av. Foreldrene mine ble litt grå i ansiktet når de hørte at datteren deres veier over 180 kilo. 182,5 for å være nøyaktig. Mer enn en ung spekkhugger. Vel vel. Hadde jeg ikke allerede vært bestemt hadde jeg antagelig bestemt meg da. Da kirurgen sa at distal gastric bypass var det beste bare nikket jeg. Skjær meg opp. Gjerne med en gang. Men nei, datoen ble satt til 17. juni. Ni uker og fem dager til. Før den tid har jeg en boklansering, to eksamener og en grusom diett å komme meg gjennom.
Tilbake til nuet. Jeg sitter på en sofa hos to venninner. En av dem gastric bypass operert. Støtteapparatet er på plass. Denne spekkhoggeren er klar for forandring. Etter mange års utsettelse fordi operasjon var for skummelt er det nå på tide å ta drastiske grep. Jeg er foreløpig fullstendig frisk med minimale plager, fedme relaterte eller på annet vis. Men hvis ikke jeg gjør noe nå blir det brått slutt. Diabetes, leddsmerter, migrene, høyt blodtrykk, hjerte og pusteproblemer. Listen er lang og livet blir kort. For ikke å snakke om uinteressant. Jeg vil reise til eksotiske steder og klatre i ruiner. Akkurat nå er disse planene avhengige av om ruinene har heis og at flyet har lange nok belter. Jeg har et ønske om å dykke ved Great Barrier Reef i Australia. Men hvis jeg prøver å se for meg et forsøk på å få på meg en dykkerdrakt ser det ikke akkurat pent ut. Feite folk i dykkerdrakter er ikke pent å se på altså. Jeg vil også hoppe fallskjerm. Men … når jeg veier så mye som jeg gjør nå må jeg vel ha en fallskjerm på størrelse med ballongen på luftskipet Hindenburg? Det viktigste av alt for meg er at jeg har et sterkt ønske om å en dag få barn. Akkurat nå er det umulig. Grunnet min konstante overvekt og en del problematikk rundt det psykologiske har jeg aldri hatt fast mensen. Jeg har hatt det en håndfull ganger, men dette med «en gang i måneden» og «følger kalenderen» er nytt for meg. Så her er vi. Jeg er i ferd med å hive i meg litt mer brus og godteri fordi hei, jeg har ikke så mye lengre tid å nyte slikt på! Det er hvert fall det jeg forteller meg selv. Er det flere enn meg som er flinke til å finne på unnskyldninger? Det er det helt garantert. Det finnes alltid en eller annen grunn til å spise den sjokoladen. Eller drikke det glasset brus. Eller lage seg en hel pizza selv om man skal spise alene. Med et er vi tilbake på avgjørelser. Man tar en avgjørelse når man plukker opp den sjokoladen. Hvor bevisst den er varierer vel ettersom hvordan man føler seg der og da.
Kirurgen min sa i dag at en resultatvekt på under 90kilo over lang tid ikke er urealistisk. Under 90 kilo folkens. Jeg kan ikke huske sist jeg var under tre sifre på vekten. Det er nesten så du kan putte meg i kofferten og være innenfor vektbegrensningene på fly! Nei, ok, så lite er det ikke. Men det å forestille meg selv i en koffert på vei til Brasil er lettere enn å forestille meg at jeg veier under 90 kilo. Men det er klart, operasjonen er jo bare begynnelsen. Livet vil endre seg for alltid. Trening og spising vil være essensielt for å lykkes. Og jeg er helt sinnsykt klar! Så kom med det kirurger, ernæringsfysiologer og anestesileger! Eline er klar!
20.04.2015 våkner jeg klokken fem om morgenen av mitt første ordentlige mareritt om operasjonen som venter meg. Sant nok har jeg hatt merkelige drømmer om skitne sykehus og inkompetente leger før, men de var mer fjerne. Nå er alt virkelig. Og denne drømmen handlet ikke om skitne sykehus eller inkompetente leger. Den handlet om det som faktisk venter meg, bare litt overdrevet. Jeg kom i drømmen alene til sykehuset (hvilket jeg i virkeligheten ikke vil gjøre!) og fikk et tomt dobbeltrom. Ved siden av sengen min lå et fat med store sprøyter og tuber med væsker som jeg helst ikke vil vite hvor skal. Plutselig kommer kirurgene innom (to stykker) og sier de har en liten operasjon igjen den kvelden så de er snart ferdige. Jeg kan velge om jeg vil opereres allerede om en halvtime eller vente til neste dag. Jeg sier at jeg vil vente. Foreldrene mine kommer. Vi prøver å gjøre i stand rommet. Plutselig blir det masse bråk på gangen. En av de andre pasientene har sluttet å puste. De driver førstehjelp. Jeg får panikk. Skal jeg dø av dette her? Det kan jo skje, selv om det ikke er så veldig sannsynlig. På sykehuset i virkeligheten sa de at de har mistet fem pasienter i løpet av 10 år. Tilbake til drømmen begynner jeg å få panikk. Hvor vondt skal dette være egentlig? Kommer jeg til å våkne skrikende av smerte som andre folk gjør i denne drømmen? Hvor lenge vil det gjøre vondt? Disse tankene vekte meg og nå, en halvtime senere, plager de meg fortsatt. I utgangspunktet er jeg ikke redd for smerte, jeg er bare redd for det ukjente. Jeg prøver derfor å fokusere på de gode resultatene jeg kan oppnå i stedet for rekonvalesensen, men det er vanskelig etter en slik drøm. Jeg tok en bit sjokolade. Akkurat som om det hjelper i lengden! Jeg er nervøs og en smule redd. Jeg kommer nok til å minne familien på at jeg har et testament liggende på datamaskinen flere ganger før jeg legges på bordet.
Det skumleste som man må gjennom før operasjonen er den berømte «knekkebrøddietten» eller «knekkebrødkuren». På rundt 1000 kalorier om dagen skal jeg klare meg i tre uker og forhåpentligvis ta av mellom 10-15 kilo. I utgangspunktet trodde jeg at dette var noe offentlige sykehus krevde fordi du skulle bevise at du var verdt å bruke en operasjon på. At du kunne følge en diett. På et privatsykehus har du jo betalt for alt selv så da burde det være klekkende likegyldig for dem om du klarer å slanke deg eller ikke så lenge de får betalt. Nå må det nevnes at menneskene på Aleris har vært veldig nøye med å påpeke at de gjerne vil at vi skal kunne følge dietter, så de virker opptatte av menneskene, ikke bare pengene. Uansett, dette er ikke årsaken, i hvert fall ikke den eneste årsaken. Poenget er at du skal minske størrelsen på leveren din. Når du er en liten spekkhogger og har levd ekstremt usunt så har du noe som kalles fettlever. Leveren er svær og tar mye plass i buken. Den bør minskes så mye som mulig for å enkle operasjonen. Jeg kan jo ikke akkurat klage på noe som vil gjøre min selvvalgte operasjon enklere å gjennomføre. Men veien fra det jeg spiser til daglig nå til 1000 kalorier er lang. Jeg har ikke noen oversikt over hvor mange kalorier jeg spiser daglig i gjennomsnitt egentlig, men jeg må jo regne med at det er godt over de anbefalte 2000, ellers hadde jeg vel ikke hatt behov for en operasjon. Jeg tror stadig vekk at jeg har vendt et nytt hjørne i matvanene mine, men resultatene uteblir bestandig. Hei, jeg spiser mer grønnsaker! Men vent, jeg spiser også mer potetgull ... Hei, jeg har begynt å spise knekkebrød i stedet for rundstykker til frokost! Men så var det all den sjokoladen da … Nei, det er på tide å innse fakta for meg. Jeg kan trene så mye jeg vil, blant annet elsker jeg å svømme og styrketrening, men det hjelper ikke når jeg «belønner» meg selv dagen der på. Jeg har flere ganger hatt lange perioder på flere måneder av gangen der jeg har svømt to ganger i uka og vært på treningssenter mellom to og tre ganger i uka, men ikke da heller har resultatene vist seg på vekta. Så her er vi. Jeg klarer ikke å overbevise meg selv om å spise mindre, så nå skal vi se om kroppen min klarer det. Etter operasjonen vil jeg jo bli fysisk dårlig av overspising så kanskje hjernen min blir med på planen da. Kanskje magesekken og hjernen min for engangsskyld blir enige om når nok er nok. For ikke å snakke om øynene mine. Jeg er neppe den eneste som forer øya like mye som magen, hvis ikke mer. Den kaka kan se fryktelig god ut lenge etter at jeg egentlig har fått nok.
Men så var det denne dietten da. Jeg er sikkert ikke alene blant tjukkaser når jeg sier at jeg egentlig er litt redd for å være sulten. Ikke litt redd heller. Veldig redd. Det å være sulten knyttes til å føle seg dårlig for meg. Jeg er redd for at energinivået mitt skal kræsje og at jeg skal være kvalm, få vondt i hodet og være svimmel. Hva gjør man med det? Når bare tanken på å starte en lavkarbo diett gjør deg nervøs. Når du bokstaveligtalt er redd for å slanke deg?
Dette er noe jeg ringte Aleris om. Jeg hadde et par spørsmål i tillegg så det virket som en god idé. Damen jeg snakket med i skranken på overvektsklinikken besvarte raskt det ene spørsmålet mitt (hvor mye jeg veide da jeg var der. Det hadde jeg selvfølgelig glemt!), men sa at mer konkrete spørsmål om diett måtte en ernæringsfysiolog svare på. Hun satte meg opp på kalenderen til en av dem og en knapp uke senere ble jeg ringt opp av en annen hyggelig dame. Jeg kan ikke understreke nok hvor deilig det er å snakke med noen som skjønner hva du mener og som har hørt det før! Hun snakket meg gjennom den verste frykten og dagen etterpå begynte dietten. Det er, i skrivende stund, dagen i dag. Jeg må si at det har gått veldig greit så langt, men dagen er bare halvferdig. Jeg er ganske sulten nå og skal til og spise, problemet er at neste måltid er en liten porsjon knekkebrød. Det føles ikke som om dette er nok. I hjernen min er ikke dette nok til å dekke sultfølelsen min. Kanskje magen min er uenig. Det må sies at jeg har byttet ut en del fettholdige produkter i kjøleskapet med sunnere varianter for noen uker siden. Det er rundt en måned siden jeg var på Aleris for utredning og etter det tenkte jeg at det kunne være lurt å komme slankekuren litt i forkjøpet. De små forandringene jeg gjorde ved å blant annet bytte Bremykt ut mot Vita Hjerte God smør og bytte fine rundstykker eller brød mot knekkebrød til frokost har gjort underverker for magen. Fordøyelsen min er meget fornøyd med forandringene så langt. Vi får se hva den syns om denne 1000 kaloriers runden.
I utgangspunktet er det ikke dag en eller dag to som er verst på dietten, men dag tre. Den dagen går mest sannsynlig med til sult og irritasjon, det har jeg hvert fall hørt. Heldigvis er dette en lørdag for meg, så jeg kan hjemme meg under dyna mi hele dagen hvis det skulle bli ille. Jeg vil anbefale alle som starter på en sånn diett å tømme huset for nam. Med nam mener jeg alt du ikke skal spise. For plutselig kommer impulsene. Å, jeg må ha sjokolade! Og hvis det ligger sjokolade i skapet da… men hvis ikke det gjør det klarer du sannsynligvis å bekjempe sjokoladesuget før du drar på butikken og kjøper en hylle med det. Jeg har tømt hele leiligheten min for ting jeg ikke skal ha bortsett fra en ting. En pose med mikropopkorn. Den ligger oppå komfyren min og ser lur ut. Jeg har ikke lyst på popkorn. Ikke enda. Men jeg kan plutselig finne meg selv stående foran mikroen og se på med glede at hvert korn eksploderer inn til sin hvite nam. Kanskje jeg burde kaste posen nå. Men den er nesten en krykke. Blir ting for ille så har jeg den, på en måte.
Dette med mat er veldig rart egentlig. Det er noen som ikke legger noe vekt på hva de spiser i det hele tatt og noen som legger altfor mye i det. Noen spiser kjempe lite, andre kjempe mye. Noen jager vekk alle «lystene» man får, andre tenker at de må spise det hvis kroppen vil ha det. Jeg har i senere tid vært mer rettet mot sistnevnte. Jeg har tenkt at «Hvis jeg får kjempe lyst på is og ikke kjøper det med en gang kommer jeg bare til å kjøpe mer den dagen jeg sprekker». Dermed kan man si at det har vært relativt usunt her i gården en stund. Jeg fikk noe å tenke på da jeg satt i bilen med en venninne her forleden. Hun sa plutselig at hun hadde utrolig lyst på is. Jeg foreslo med en gang at vi kunne stoppe. Is hørtes ikke så gærent ut i mine ører. Hun lo og sa «nei herregud, hvis jeg skulle fulgt alle de lystene denne kroppen her fikk hadde det gått veldig dårlig.» Jeg lo sammen med henne, men fikk litt å tenke på. Betyr det at det ikke er vanlig å løpe og kjøpe det man har lyst på? Hvis «vanlige» folk sier at de har kjempe lyst på hamburger, dropper de å løpe til McDonalds? Er dette bare små, midlertidige innfall de kan vifte bort?
30.05.15: Så var den her. Dag tre. Den har vært den verste så langt. Jeg håper det er sant at det går litt lettere heretter. I dag har jeg vært sulten hele tiden, slapp og irritabel. Jeg har stort sett holdt meg hjemme alene foran en skjerm med film på. Jeg var en tur innom moren min før i dag og der holdt de på å lage i stand en bursdag. Duften av kaker og synet av de andre som prøvesmakte sjokoladekakerøre og sånt var temmelig fælt ettersom kroppen skriker etter mat og sukker. Jeg kunne veldig tydelig se for meg at jeg hoppet over kjøkkenbordet og trykka i meg de tørre kakebunnene som lå der. Jeg gjorde det ikke. Det ble med en fersken. Den var ikke særlig tilfredsstillende. I morgen er det barnebursdag for min 3 år gamle niese. Jeg skulle gjerne vært der, men jeg skal også i voksenbursdag på mandag. Jeg tror det blir å utfordre skjebnen å henge rundt alle de kakene og godteriene to dager på rad. Det blir vanskelig nok med den ene dagen.
På en annen side så jeg i dag døden i hvit øyet og klatret på vekta hjemme hos mor. Den viser nå 179,5. Jeg er tre kilo lettere. Betyr det at jeg kan klare å gå ned 10 kilo før operasjonen? Dette hadde vært ganske fantastisk. Jeg har så lite tro på min egen evne til å slanke meg selv at jeg tror ikke egentlig at denne dietten skal funke. Selv om jeg allerede ser resultater. Jeg tviler på en måte veldig på at jeg skal klare noe som helst når det gjelder vekta mi uten ekstreme fremgangsmåter, som en operasjon. Men vi får se. Jeg har bestemt meg for å bestige vekten igjen på mandag. På tirsdag skal den hyggelige ernæringsfysiologen fra Aleris ringe igjen og hun vil ha en tilstandsrapport. Det hadde jo vært greit å kunne gi gode nyheter…
Dag fire var heldigvis mye bedre enn dag tre! Jeg hadde ingen store gjøremål, bare besøk og en middagsavtale. Sant nok kan det være litt vanskelig å overholde lavkalorimål når du er bedt på taco, men jeg fant ut av det. Dropp tortillaen/lefsa. Jeg brukte en tacotub, sånn lite taco skjell som ser ut som en liten tallerken, og tok ellers bare grønnsaker og kjøtt. Til syvende og sist ble dette et større måltid enn det skulle ha vært (det ble vel nesten 400 kalorier) men jeg hadde bare spist 450 kalorier tidligere på dagen så det gikk opp i opp!
Dag fem var det krise. Der vi jobber via skolen er vi en veldig liten gruppe og en av de andre der ble 30 år. En annen på gruppa hadde med to kaker! Jeg ble overrumplet av et stykke med «verdens beste» kake og tenkte «Jeg kan jo ta et par skjeer.» Det ble ikke med et par skjeer. Med en gang den smaken av sukker, krem og marengs traff tunga mi visste jeg at jeg ikke ville klare å stoppe før tallerkenen var tom. Og det gjorde jeg heller ikke. Ikke bare er dette dumt for dietten, men kroppen reagerte også veldig på det. Mageknip så det synger og konstante toalettbesøk! Heldigvis begynte det ikke før jeg nesten var hjemme. Dette er antagelig en forsmak på hvordan det vil være etter operasjonen hvis man spiser masse kake. Det er ikke behagelig, det kan jeg love deg.
Etter over en uke på dietten kan jeg ikke understreke nok hvor overrasket jeg er over at det går så bra som det gjør. Jeg har på det absolutt meste vært på 1300 kalorier og den dagen skulle jeg være på 1250 så det var ikke akkurat krise. Jeg har forhandlet meg frem til mengden kalorier med ernæringsfysiolog basert på hva dagens aktiviteter skal være. Siden jeg har jobbet veldig fysisk noen uker så var jeg nødt til å spise mer enn 1000 kalorier de dagene det gjaldt, ellers hadde det blitt helt gærent. Kan ikke operere tunge maskiner på tom mage. På det minste har jeg vært på 700 kalorier på en dag. Jeg skal ikke si at jeg aldri er sulten, for det er jeg, men jeg tenker ikke så mye over det. Jeg ser ikke på sultfølelsen som en krise nå. Jeg ser ikke på det som et tegn på at jeg må trøkke i meg masse mat før jeg begynner å føle meg dårlig. Jeg legger merke til den, aksepterer den og fortsetter med det jeg skal. Det er ikke en gang noe småspising mellom måltidene!
For øvrig fikk jeg i dag brev fra Aleris om detaljene rundt operasjonen. Det virker mer og mer ekte jo nærmere jeg kommer datoen og nå begynner det virkelig å røyne på. Det er i dag 04.06.15 og jeg skal operere den 16.06.15. Jeg vedder på at jeg kommer til å ta det helt kult frem til kvelden før eller morgenen før og da kommer jeg til å frike helt ut. Super stressa, vondt i magen, kvalm, hele pakka. Det er heldigvis ikke så mye jeg trenger å gjøre. Jeg skal dusje, det er vel egentlig det. Man skal passe på å være ren. Det gir jo mening det. Jo renere man er jo mindre sjanse er det for infeksjoner. Apropos infeksjoner og den slags. Jeg må si jeg er veldig nervøs for alt som kan gå galt før operasjonen nå. Det står i papirene at man må si i fra dersom man blir forkjøla for da kan det godt hende at operasjonen blir utsatt. En annen ting er at man ikke skal være på noen form for antibiotika eller ha infeksjoner i kroppen når man skal operere. Dermed er plutselig alt veldig farlig. Det siste jeg vil er at operasjonen skal utsettes! Jeg har fått dato rett før de tar ferie så hvis den utsettes er det snakk om august. Da faller veldig mange planer plutselig bort. Så hver gang jeg nyser, hoster eller kremter blir jeg nervøs. Hvert eneste lille kutt og småsår renses super nøye og plastres. Folk tror jo at jeg er den verste hypokonderen og veldig pysete når jeg løper og henter plaster hele tiden. Men det er en person som skjønner akkurat hva jeg mener. Min bestevenn skal operere på samme dato, dog en helt annen operasjon på et annet sykehus i Oslo. Han er akkurat like nervøs som meg for alt dette og det var utrolig deilig å vite at det ikke bare er meg!
Selv om jeg må si at dietten har gått mye enklere for seg enn det jeg trodde den ville (etter de første dagene som nevnt) må jeg innrømme at man går lei. Jeg har hvert fall gått lei. Jeg savner å kunne gå inn på Meny og kjøpe varmlunsj. Jeg savner å kunne kjøpe en enkel ferdigmiddag. Jeg savner å kunne ta meg en is, eller litt godteri eller spise søppelmat når jeg ligger henslengt på sofaen hos fetteren min. I stedet sitter jeg der og ser på at alle andre koser seg med maten. Jeg er drit lei, for å si det pent. Men det er bare noen få dager igjen. Fem dager igjen med diett og så får jeg en annen type. Det blir i hvert fall variasjon! Og jeg vil ikke se et knekkebrød igjen med det første. Men jeg har gått ned mye i vekt. Åtte kilo foreløpig. Jeg trodde ikke jeg skulle klare noe sånt noe, men her er vi jo.
Tips for å overleve dietten:
· Ta med deg mat. Hvis du skal noe og ikke vet hvor lang tid det vil ta så ta med deg mat. Ikke risiker å bli kjempe sulten på farta for de stedene du kan stoppe og kjøpe mat når du er ekstremt sulten har mye fristende som lukter veldig godt og lite som du burde spise. Min rasjon når jeg skal ut i noen timer er en pakke ferdigsmurt knekkebrød og en banan. Da kan man spise bananen når man begynner å bli sulten og så ta knekkebrødet hvis det varer lenge.
· Hvis du skal hjem til noen som du er vant til å spise mye hos så ta med deg noe å småspise på. For meg er jeg vant til å småspise på snacks når jeg er sammen med venner. Så jeg har tatt med knaskerøtter, Cherry tomater eller bær når jeg skal dit så jeg har noe å putte i munnen mens de spiser snacks. Det er litt utenfor diettreglene, men det er bedre enn å hive seg over godteri eller potetgull fordi man ikke klarer å ikke putte noe i munnen.
· Fyll dagene! Gjør noe hver dag, gjerne noe aktivt, og vær lite hjemme. Jo mindre jeg er hjemme jo mindre går jeg og snoker i kjøleskapet eller sitter og kjenner på sulten. Jeg har meldt meg frivillig til oppussing, besøk og ekstra arbeid hele perioden og det har hjulpet veldig. Har man noe gjøre så rekker man ikke å tenke så mye på at man er sulten eller fysen.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)