Rett før og rett etter gastric bypass

Dette her er mine nedtegnelser fra kvelden før operasjonen, operasjondagen, dagene fra sykehuset og de første ukene etter. Det er nesten fysisk vondt å lese det nå, for kroppen husker denne opplevelsen godt selv om minnene er ganske godt utvisket i hodet mitt. 



Da var vi her. Dagen før dagen. Eller, kvelden før dagen. Det er nøyaktig fire timer til jeg skal stå opp, dusje og så kjøre til Oslo. Rettere sagt kjører faren min. Det er utrolig deilig å slippe den biten selv. Vet ikke om jeg hadde klart å holde meg på veien. Jeg er ganske nervøs og har følt meg dårlig i hele dag. Men jeg har prøvd å gjøre morsomme ting. Jeg har lest mye i en bok jeg liker («Dracula» av Bram Stoker), vært på kino med min kjære fetter («Jurassic World») og skal tilbringe natten på rom med fosterbarna mine som for øvrig er fire små kattunger som elsker kos og oppmerksomhet. Det hele er godt planlagt for å holde meg i godt humør hele tiden og unngå panikken. Den kommer sikkert i morgen tidlig.

Operasjonsdagen:
Dagen startet veldig bra med kattunger overalt i senga rundt meg og masse kos. Så var klokken plutselig halv fem og jeg måtte i gang. Dusjen tok lenger tid enn vanlig ettersom man skal være veldig nøye, som jeg har nevnt. Inn i navlen, rundt nese og munn, vaske håret, alt veldig nøye. Så ventet jeg stille og rolig på bilen og vi kjørte i vei 05:20, ganske presist. Jeg var i godt humør hele veien og bare snakket og tulla hele tiden. Foreldrene mine var veldig imponerte over holdningen min og jeg var selv overrasket. På sykehuset ble vi med en gang hilst på av kirurgen som tilfeldigvis kom samtidig med oss. Så kom veldig hyggelige sykepleiere og tok vare på meg, fant fram klærne jeg skulle skifte til og ba meg vente på å få satt inn en intravenøs. Jeg fikk antibiotika, hvilket presset litt inni armen, men gikk greit, og måtte vente et kvarter. Jeg begynte å bli litt nervøs mens jeg lå på senga på rommet jeg skulle ha. Så ble jeg plutselig hentet. Mamma og pappa klemte meg og sendte meg i vei med kirurgen med smil og oppmuntring. Med en gang jeg snudde ryggen til dem begynte jeg å kjempe mot tårene. Det ble plutselig veldig skummelt. Inne på operasjonssalen gikk det ikke lenger. Jeg gråt. Kirurgen var litt som kirurger flest, hadde ikke tid til å være hyggelig. Men anestesilegen og sykepleieren var veldig hyggelige. De sverget å ta godt vare på meg. Jeg la meg uten protest ned og ønsket meg vekk mens de satte fast armene og beina mine. Det var masse fiksing på gang mens jeg lå der og jeg ville bare sovne. Plutselig ble ønsket mitt oppfylt.

Da jeg våknet igjen var det hele over og jeg lå til oppvåkning. Jeg var utrolig groggy og klarte så vidt å åpne øynene. Smerten var utrolig intens. Sykepleieren som hadde fullt meg siden morgenen var der og var veldig flink og hyggelig, men det hjalp ikke så mye på smerten. Jeg fikk raskt smertestillende, men jeg må si at tankene mine ikke var særlig hyggelige. Jeg var ikke forberedt på hvor vondt det kom til å være i det hele tatt. I mine dopede fantasier ønsket jeg meg en tidsmaskin som kunne frakte meg bakover i tid der jeg ville stoppe meg selv fra å gjennomføre. Jeg prøvde også å åpne øynene for å se om det lå noe skarpt i nærheten så jeg kunne gjøre slutt på lidelsen. Jeg ville også at en eller annen bare skulle komme og skyte meg. Heldigvis ble det bedre relativt raskt. Plutselig satt jeg på sengekanten og brukte fløyta man får utdelt for å hjelpe lungene å komme ordentlig i gang igjen. Det var veldig tungt å puste i begynnelsen nemlig. Og så var det opp å gå. Jeg drakk litt vann og før jeg visste ordet av det var jeg på vandring tilbake til rommet mitt. Jeg fikk beskjed om at jeg burde stoppe på toalettet, men blæren min var ikke enig. Slike ting tar litt tid før kommer i gang igjen. Så oppi senga på rommet og slumring. Foreldrene mine var der for meg og det var utrolig deilig. Dagen har gått med til en vandring opp og ned gangen i timen, blåsing i fløyta og soving av og på. Faren min leste til og med litt for meg på et tidspunkt.

Nå er klokken straks halv elleve og vi skal ha en samtale med nattevaktene for å se om vi trenger sovemedisiner. Jeg tror ikke jeg skal ha det. Men kanskje, vi får se. Jeg ser på Scrubs på dataen min og har det egentlig veldig greit. Jeg har selvfølgelig vondt i magen, men det er ikke verre enn en litt hard runde med menskramper. Jeg er stolt av meg selv. Jeg har satt blodfortynnende sprøyte på meg selv og tatt piller uten problemer. Jeg tar det å være alene veldig med ro. Vel, jeg er ikke helt alene. Jeg har en veldig trivelig romkamerat som det virker som er spesielt utplukket til meg. Kanskje de har en match test på hvem som skal dele rom? Uansett, alt i alt går det overraskende bra. Smertene er langt fra så intense som de var og jeg har fått i meg nok vann. Jeg gleder meg til å se hvordan dette utvikler seg.

Natt etter operasjon:

Jeg valgte å ikke ta en innsovningstablett selv om romkameraten min gjorde det. Jeg blir alltid så uggen dagen etter sånne piller. I stedet tok jeg to paracet og sovnet i en time. Etter sykepleierens anbefaling tok jeg en morfinbasert pille da jeg våknet og fikk da sove i tre-fire sammenhengende timer. Klokka kvart på seks var jeg i gang og vandret litt opp og ned i gangen.

Dagen etter operasjonen:

Dette er ikke akkurat et hvilehjem. Har maser de på at du beveger deg nok og drikker hele tiden og sjekker skjemaene dine over det. Det er jo ekstremt viktig, men i mine stunder med smerte og trøtthet skulle jeg egentlig ønske at de bare lot meg være i fred. Min mor har vært her i fem timer snart og har ikke tenkt til å dra enda. Jeg er utrolig heldig sånn sett. Det er flere her som har stort sett vært alene etter operasjonen. Men så er jo også jeg en av de yngste på avdelingen. Kolikksmertene er ganske ille i dag. Det virker som om luften prøver å finne en vei ut av kroppen og det er visst ikke så lett. Det ligger og presser rett under høyrebrystet mitt og opp langs høyreskulder. Antagelig fordi jeg har ligget for mye stille på venstresiden min. Jeg sovner i et sett og er veldig slapp. Nå har noen kommet og tatt et alvorsord med meg så jeg har satt opp en tabell over når jeg burde gå meg en tur i bygget. Det gikk overraskende bra å gå i trapper da må jeg si, selv om det hørtes veldig skummelt ut. Det er nok sant som de sier at du blir tappet for energi i disse sengene.

Uansett har jeg gjort fremskritt i dag og, selv om det går litt saktere enn de ansatte ville ønske. Jeg har dusjet og byttet bandasjer. Jeg har fått 1 liter væske intravenøst. Til frokost skulle jeg spise 50ml velling, men det ble bare 30 på meg før magen sa stopp. Jeg er veldig redd for å bli kvalm, det er hovedproblemet mitt. Jeg drikker bittesmå slurker av gangen og er redd for å påføre meg selv nye smerter. Legen var i tvil om å sende meg hjem i dag og etter samtale med mamma og sykepleier har jeg bestemt meg for å bli en dag til. Dette er tross alt det beste stedet å være hvis en komplikasjon skulle oppstå. Operasjonssalen er rett ned gangen. Men hvis de må blåse opp magen min igjen tror jeg at jeg kommer til å skrike i protest helt til jeg blir dopa ned.

Dag 2 etter operasjon:

I dag fikk jeg dra hjem etter en runde med intravenøs og en kopp yoghurt. Jeg gledet meg ikke til bilturen, men det gikk overraskende greit. Det eneste som ikke gikk så greit var fartsdumpene. Hver eneste fartsdump innebar mer smerte. En ting jeg har lært på disse dagene er å velge med omhu når du skal ta smertestillende. Før biltur og nattesøvn er en grei regel! Den store utfordringen er og forblir å drikke nok. 1,5-3 liter om dagen er forferdelig mye når man ikke orker mer enn 50ml avgangen.

Dag 3 etter operasjon:

Det har ikke vært en bra dag. I det hele tatt. Jeg har sliti med å få i meg væske og all form for mat jeg har prøvd meg på har medført kvalme. Suppe, smoothie, kesam, alt. Det eneste som går noenlunde greit er vann, eplejuice og jordbær blendet sammen. Men også det gjorde meg kvalm mot slutten av dagen. Jeg har vært i snakk med Aleris som mener at jeg burde komme inn og få mer intravenøs, men jeg syns det blir litt langt å dra når jeg tross alt har fått i meg alt jeg må ha. Emosjonelt går jeg opp og ned som en berg-og-dal-bane. Jeg ler, jeg griner, jeg er deppa og jeg griner igjen. Slitsomt.

Dag 4 etter operasjonen:

I dag våknet jeg flere ganger mellom klokka 4 og 6 om morgenen. Klokken 6 ga jeg opp på ideen om mer søvn og tok en dusj. Jeg var utrolig kvalm og uvel. Hele morgenen prøvde jeg desperat å sove mer samtidig som kvalmen tok helt overtaket. Jeg bare gråt og gråt og ringte til slutt Aleris. Det endte opp med en tur inn til Oslo igjen der jeg fikk to liter intravenøs og måtte ta et par blodprøver. De bommet selvfølgelig de tre første gangene, men stikk fire gikk fint! Heldigvis er sykepleierne på avdelingen så hyggelige og omsorgsfulle at jeg ikke klarer å være irritert. Uansett, jeg føler meg tusen ganger bedre i kveld enn jeg gjorde i dag morges. Jeg ser nå for meg at jeg skal klare de neste ukene uten for mye besvær og at ting gradvis blir bedre. Jeg har sluttet å gråte også, hvilket er deilig.



Ok, så dagene har kommet og gått litt. Jeg prøvde å skrive ned opplevelsene kronologisk i begynnelsen, men ting har virkelig gått i surr. Det er utrolig mange opplevelser, følelser og tanker som kommer og går disse dager. Jeg har vondt, jeg er lei meg, jeg er glad, jeg synger, jeg sover, jeg går, jeg drikker. Og drikker. Og drikker. Denne konstante vannflaske greia begynner å bli gammel allerede. 1.5 liter er minimum med væske hver dag og det er søren meg ikke lite når du har magesekk som maks tåler 1dl av gangen. Uansett, jeg sover så mye jeg kan og legger meg ned når jeg har vondt. Sovingen kommer egentlig av at jeg er sliten og at tiden går fortere. Jeg er drit lei væskedietten allerede og det har bare gått seks dager. Hver gang jeg tenker på å spise suppe, smoothie eller yoghurt blir jeg kvalm og skyver det fra meg. På de fleste sykehus sier de at du kan begynne med mosemat etter en uke, men ikke på Aleris. Hvis jeg skal ha noe håp om å få i meg nok proteiner i nærmeste fremtid tror jeg at jeg må over til mosemat. Jeg har planer om å ringe Aleris og snakke med dem om dette. Jeg vil nødig gjøre noe som vil skade magen min, men jeg vil også kunne leve litt mer enn jeg gjør nå de neste to ukene.

De første dagene sørget jeg mye over livet jeg hadde lagt bak meg. Aldri igjen skulle jeg kunne fråtse på kaker og godteri. Spise en hel pizza alene eller bøtte ned med ost og saus på pasta. Jeg så for meg evige dager med vondt og væskedietter som ville ta fra meg all livsglede. Men så begynte jeg å bli bedre. Mindre vondt. Mindre håpløshet. Jeg gikk på vekta og så at den for første gang på mange år begynner å nærme seg 160-tallene. Det er noe magisk ved å se vekttap når man har gått gjennom noe for å oppnå det. Buksene mine faller av meg når jeg går tur. Det er et poeng i galskapen.

Hele denne «lære seg å spise igjen» prosessen, som man jo kan kalle de første ukene etter operasjonen, er veldig rare. Det slo meg at jeg for andre gang i livet må gå fra flytende, til most, til vanlig mat. Sist gang var jeg sant nok et spedbarn og det tok mye lengre tid, men det er absolutt noen likhetstrekk!

Min evige kvalme de første to ukene etter operasjonen nådde et høydepunkt fem dager før jeg skulle begynne på findelt kost. Jeg ringte da og snakket med sykepleierne på Aleris som igjen snakket med kirurgen. Jeg fikk lov til å begynne på mosemat! Gleden var stor og appetitten økte. Men det varte ikke sånn kjempe lenge. Et par dager senere var mosemat også ekkelt. Nå teller jeg bare ned dagene til jeg kan begynne på vanlig kost. Snart bare en uke igjen…

Det å fjerne stiftene fra operasjonssårene var en merkelig opplevelse. For det første måtte jeg vente på legekontoret mitt i omtrent 40 minutter selv om jeg hadde timeavtale. Vanligvis ville dette bare vært irriterende, men nå for tiden medfører slike ting også smerte. Jeg kan ikke sitte rettrygget i ukomfortable stoler lenge og jeg kan ikke stå lenge. Siden dette var de to alternativene jeg hadde følte jeg meg ikke bra da jeg kom inn til legen. Heldigvis skulle jeg legge meg rett ned så han kunne se på sårene. Det viste seg at jeg var allergisk mot plastrene så limet hadde etset seg litt inn i huden. Det var ikke godt å si hva som så verst ut av det og stiftene. Plastrene ble revet av, hvilket var vondt, legen sjekket sårene, sa de så greie nok ut og gikk. Så måtte jeg vente i ti minutter til før en sykepleier (eller hva nå den offisielle tittelen hennes er) kom og skulle ta ut sakene. Jeg gledet meg til å bli kvitt dem. De føltes litt som om jeg hadde tatt en haug med piercinger samtidig. Men jeg gledet meg ikke til å fjerne dem. Venninna mi sa det bare kilte. Jeg er uenig. Direkte vondt var det jo ikke, men det var langt fra behagelig. Det er tross alt stifter som blir dratt ut fra huden din. Men ut kom de. Det var ganske mange av dem og. Jeg tror vi kom fram til at det var 18 av dem. Så var det på med plastre igjen, hvilket ikke var noe deilig, men de kunne jeg heldigvis ta av neste dag. Så da var det bare den infernalske kløingen igjen. Det klør altså så mye på skorpene at jeg er nødt til å legge kalde kompresser på magen noen ganger bare for å dempe det. I skrivende stund har jeg klødd meg til blods rundt såret, bare for å lindre det litt.



En overraskende utfordring etter operasjonen har vært å dusje. De første par gangene gikk det greit, antagelig fordi jeg var full av smertestillende. Senere har det vært vanskelig. Jeg har hatt vondt i mangemusklene vær gang jeg strekker ut armene for å vaske håret og må umiddelbart legge meg og hvile når jeg er ferdig. For noen dager siden følte jeg meg i tillegg ekstremt uvel mens jeg dusjet. Det endte med at jeg måtte hive meg ut av dusjen for å kaste opp i vasken. Jeg trodde i hvert fall jeg skulle kaste opp. Det trodde kroppen min og. Vi gikk gjennom de kjente lydene og følelsene, men med denne nye omkoblingen på magen kom det selvfølgelig ikke noe opp. Det kom etter hvert andre veien i stedet. Dette var en merkelig opplevelse så jeg bestemte meg for å ringe Aleris. Det skal de ha, de er veldig flinke til å ta deg alvorlig når du ringer og gir alltid gode svar. I dette tilfelle tok det litt tid å få svar fordi det var en merkelig hendelse. Damen jeg snakket med måtte ringe meg tilbake senere etter å ha snakket med et fagteam. Et par timer senere ringte hun og forklarte hvordan det lå an. Det viste seg at jeg hadde spist for lite og muligens også drukket for lite. Da jeg så gikk inn i en varm dusj åpnet det blodkarene og fikk hjertet til å jobbe hardere (så vidt jeg har skjønt det) og det hadde jeg rett og slett ikke energi til. Så jeg fikk streng beskjed om å ikke dusje før jeg har spist på morgenen. Og at jeg generelt må få i meg mer mat. Det er ekstremt rart å gå fra en hverdag der man hele tiden hører og vet at man spiser for mye til å hele tiden få høre at man spiser for lite. Ting er litt opp ned føler jeg.