Bøker, bøker, bøker...

Gleden av å bli tatt opp av et forlag kan ikke undervurderes. Den dagen jeg endelig fikk telefonen om at Liv forlag gjerne ville gi ut boka mi (MIN BOK!!!) endte jeg med å vandre barbent ut i sommersolen og sette meg sjokkert i gresset. Der gikk sjokket raskt over til gledesrus og samtlige av venner og familie som hadde vært med på denne prosessen ble raskt ringt. Etter dette fulgte et halvtår med redigeringer, renskrivinger og språkvask som til slutt førte til at boka ble bedre enn den noengang hadde vært. Derfra gikk det fort. Grafisk design har ikke jeg så mye med å gjøre, men en av mine bestevenner designet coverbildet for meg, og den prosessen husker jeg godt! Uansett satt jeg plutselig der med min egen bok i hendene. Det vil si, jeg valgte å hente bøkene mine selv, alle eskene som var satt av til meg. Jeg kunne jo ikke vente på levering!

Så da skulle jo det magiske skje. Bøkene skulle fly ut av eskene mine til mine kjente og kjære og forlaget skulle være fornøyd med deres salg. Og en del bøker fløy avgårde, det må sies. Men jeg sitter nå her enda med en haug med bøker igjen. Og den er ikke akkurat utsolgt hos forlaget. Så hva skjedde? Er boka dårlig? Det er visst delte meninger på dette i anmelderbransjen. I Gjengangeren sommeren i fjor ble boka dømt veldig ned for å være voldelig og poengløs. En anmeldelse som faren min klaget skriftlig på fordi han mente den var mangelfull. Han var forsåvidt ikke den eneste som mente dette i følge menneskene som har stoppet meg i butikker og på gaten senere for å snakke om dette, jeg forholder meg selvfølgelig kul og nøytral. 

Men så dukket en annen anmeldelse opp. På Bokvrimmel, en anmelder blogg. Hun elsket historien min og håpet at jeg kom til å skrive mer. Hvilket jeg selvfølgelig gjør, men... jeg begynner å miste litt piffen. Hva er vitsen med alle disse timene med jobbing hvis ingen er interessert? Men noen er jo det. Faktisk er mange det. Men ikke alle kjøper. Dette har jeg erfart på signeringer. Der føler jeg meg plutselig litt som en selger i en bod langs kjøpesenter gangen eller kanskje til og med en tigger ute. Mange tør ikke se meg i øynene for de er redde for at de da må stoppe og kjøpe. De går fort forbi og later som de ikke ser meg. Noen kommer bort og slår av en prat, men går uten bok. De tar det veldig seriøst, dette med bokkjøp. Som om det er en massiv investering. Ikke misforstå meg, som en som lever på veldig lite penger i måneden ser jeg jo at for noen er det en stor investering, men etter antrekk, tilbehør og alder å dømme på mange av de som har valgt å gå videre uten bok ville det ikke vært det for dem. Så hvorfor er de så betenkte? Har vi rett og slett blitt sånn at vi må se navnet på en kjendis på forslaget eller i det minste navnet på et stort forlag? Er det skummelt å ta sjansen på noe lokalt? De store forlagene syns visst det. Jeg var i snakk med flere av dem før jeg fant Liv forlag. Det var stor enighet om at manuset mitt var interessant og historien spennende, men de kunne ikke ta den økonomiske sjansen på noen som var ukjent og hadde en nisje bok. Og jeg er visst ikke den eneste som får den responsen. 

Det er jo litt synd, at bare de store navnene skal få lov til å være store. At bare de som allerede selger mye skal få selge mer. Det er ikke lett å bli sett som en ny forfatter og spesielt ikke i dette markedet der bare det kjente er godt nok. Jeg har åpnet øynene litt for dette etter at jeg ble en liten fisk i et stort hav selv og lest litt ukjente, norske bøker og jeg må si jeg er ikke skuffet. Jeg er glad for at jeg har tatt sjansen. Så her er en liten oppfordring til dere tvilere, dere som sitter på pinnen og ikke vet om dere skal risikere å kjøpe en bok av en ukjent forfatter; gjør det. Og nei, det trenger ikke å være min bok. Gå på Liv forlag sine nettsider eller et annet lite forlag og se på titlene. Les litt på hva de inneholder. Det kan være en bok der som appellerer til nettopp deg. 

Og til dere som ikke har kjøpt min bok enda, men som sitter og lurer; en uant mengde eksemplarer sitter og venter på dere i klesskapet mitt, så bare si i fra! 

Skole, mobbing og resultater

Dette dokumentet er hentet fra en periode der jeg prøvde å komme i snakk med kommunen og skolene mine via advokat. Jeg skrev dette dokumentet for å gi alle en oversikt over hva jeg hadde opplevd og hva jeg husket best. Svarene jeg fikk fra kommunen og skolene var at jeg ikke kunne bevise det og at "opplevelsene nok er reelle" for meg. Leste man mellom linjene på svaret deres etter vi hadde møte med dem mente nok de at dette enten var oppspinn fra min side eller at det godt kan ha funnet sted, men de har ikke skyld i det/jeg kan ikke bevise det. De siste dagene har det blitt relativt tydelig at mobbing fremdeles er livsfarlig for tenåringer derfor velger jeg å dele mine opplevelser her. Jeg har fjernet de fleste navnene på både lærere, elever og skoler, bortsett fra på de lærerne som jeg har rost opp i skyene. 

Oversikt: skole fra barneskole til videregående

Barneskole: 1996-2002

Jeg var en del av den siste generasjonen som begynte på barneskolen da jeg var 7 år. L-97 ble i verksatt andre året så jeg hoppet over 2.klasse.

Det var aldri noen problemer på barneskolen, jeg var godt likt av andre i klassen og hadde en sentral rolle i det meste som foregikk. Som elev var jeg veldig god i enkelte fag og hadde ingen problemer med skolen. I noen fag, som engelsk, var jeg spesielt god og fikk jobbe med mine egne ting mens de fleste andre holdt på med enklere oppgaver.

I år 2000 separerte mine foreldre seg og jeg datt litt på utsiden av det sosiale fordi det var en tøff periode, men jeg kom veldig fort inn igjen. Ellers ble jeg ”fryst ut” av klassesamholdet et par ganger fordi jeg hadde veldig sterke meninger og tok partiet til en klassekamerat som ble mobbet fordi foreldrene hennes også skulle skille seg.

I et tilfelle i 7.klasse var jeg for første gang med på å mobbe noen. Vedkommende ble helt fryst ut av klassen og dukket ikke opp på skolen de siste par ukene før vi var ferdige. I sommeren mellom barneskolen og ungdomsskolen ringte jeg henne for å be om unnskyldning fordi jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Vi ble fort veldig gode venner og forble bestevenner gjennom meste parten av ungdomsskolen og holder fremdeles kontakten.

Ungdomsskolen: 2002-2005

8.klasse, høst 2002-vår 2003

Høsten 2002 begynte jeg på ungdomsskolen sammen med veldig mange fra min forrige klasse og parallellklasse. Det var også noen fra Nykirke der. I den første tiden var jeg fremdeles en del av det sosiale miljøet som hadde flyttet seg fra barneskolen til ungdomsskolen. En av mine gode venner opp gjennom barneskolen var da fremdeles klassens ”leder” og ingen plaget meg fordi jeg var vennen hennes.

På høsten ble jeg så uvenn med henne og det resulterte i plutselig utfrysning og mobbing som gikk utover både fagene og friminuttene. Dette ble tatt tak i av klassestyreren og etter en samling der det ble snakket om mobbingen med hele klassen til stede roet det seg ned igjen. På denne tiden var det startet et renoveringsarbeid på skolen så 10.klasse ble flyttet til Karl Johans Vern. Min klasse ble flyttet ned til kjelleren fordi det var en veldig uregjerlig klasse og lærerne synes det var lettere å undervise oss vekk fra de andre elevene og bråket.

I løpet av siste delen av 8.klasse ble jeg mer og mer fryst ut og jeg ble veldig usikker. Da lederen av klassen, min venninne, måtte flytte ble jeg enda mindre populær. Tidligere nevnte venninne som jeg hadde unnskyldt meg for å mobbe gikk i en annen klasse, så jeg begynte å være sammen med henne og vennene hennes i den klassen for å ikke være alene i friminuttene.

I timene med klassen ble de som havnet på gruppe med meg i prosjekter mobbet for det, så alle unngikk meg så godt de kunne. Jeg gikk ut av 8.klasse med gode karakterer, men dårlig selvtillit.

For å ha et eksempel på hva som foregikk i 8.klasse er det viktig å skrive om noe som skjedde før vi flyttet ned i kjelleren. Jeg er ikke helt sikker på hvem som gjorde det, men jeg tror jeg vet det, men det ble tegnet et bilde av meg på en av de midlertidige veggene i gangen der jeg var naken. Dette var en vegg alle 8.klassingene og lærerne måtte gå forbi hver dag for å komme til klasserommet, den andre veien var mye lengre, så jeg er helt sikker på at tegningen ble sett daglig både av elever og lærere. Allikevel ble den aldri fjernet og jeg var altfor redd for at noen skulle stoppe meg hvis jeg prøvde å fjerne den selv.

Dette ble senere nektet for av skolen da ledelsen fikk lese dette dokumentet. Deres offisielle svar var at all form for tagging blir fjernet fra veggene i løpet av dagen. I så fall er det veldig rart at jeg husker å ha sett den flere dager på rad. Grunnen til at jeg husker det så klart er at det tok meg litt tid å skjønne at det skulle være meg. Jeg hadde på denne tiden ikke begynt å forvente det verste i hver situasjon enda.

9.klasse, høst 2003-vår 2004

I 9.klasse hadde vi undervisning i gymsalen med de tre andre 9.klassene, salen var delt i fire. Jeg ble kjent med noen i klassen under meg, 8.klasse, men noen av dem var redd for å bli sett sammen med meg fordi det kunne føre til at de ble mobbet for det.

Etter hvert byttet vi klasserom til den ferdig renoverte delen av skolen. Hver morgen måtte jeg gå ned en gang full av elever. Der ble jeg dyttet, ropt etter, huket og de prøvde å tre luene til andre på hodet mitt fordi det var en fryktelig skam. Det ble ofte snakk om at de måtte brenne nevnte luer etterpå, som om jeg hadde pest. Det utviklet seg etter hvert til at de dyttet hverandre på meg fordi det var veldig ille å komme borti meg. Dette førte til mange blåmerker. Da de ropte etter meg var det som regel ufine kommentarer på hva jeg hadde på meg eller hvor ”feit” jeg var. Den veldig distraherende plagingen fra klassekameratene mine førte til at jeg byttet til klassen der jeg hadde noen venner fra før.  Der ble selve klassemiljøet bedre, men jeg ble fortsatt veldig plaget i friminuttene og før og etter skolen. Noen av de som var venner med meg i klasserommet ignorerte meg eller plaget meg ute for å holde på sin egen sosiale status blant de andre elevene. Jeg møtte ekstra tidlig opp om morgenen for å gjemme meg i gangen før den ble full av elever som spente ben og kom med uhyggelige tilrop.  

Jeg har to eksempler fra mobbingen før og etter jeg byttet klasse.

Vinteren før jeg byttet klasse sto jeg og snakket med en gutt som gikk i klassen sammen med meg som jeg var ganske forelsket i. Typisk nok var jeg ikke akkurat en storsjarmør, men det hele gikk virkelig skjevt da en av guttene som plaget meg mest kom løpende forbi oss med min nye jakke, som jeg var veldig stolt av, over hodet og skrek som om han hadde brent seg. Jakken ble begravd ute i snøen, jeg gravde den opp på hjemveien, og jeg turde aldri å bruke den igjen. Den henger fremdeles urørt i et klesskap hjemme hos moren min.

Etter at jeg byttet klasse hadde jeg, som sagt, et bedre klassemiljø, selv om noen fra klassen mobbet meg utenfor klasserommet så var de hyggelige på innsiden. Faren min bodde et stykke unna, så etter skolen gikk jeg sammen med en av mine nye venninner til bussen som stoppet på parkeringsplassen på skolen for å ta den så langt hjem som mulig. Vi bestemte oss ofte for å gå til busstoppet før stoppet ved skolen så vi slapp å bli dyttet og knuffet i det altfor mange elever presset seg inn på en altfor liten buss. Det skjedde flere ganger at vi fikk kommentarer ropt etter oss da vi gikk opp mot neste busstopp, men det var mer sjeldent at vi fikk direkte trusler. Ved et tilfelle gikk en av de verste lederne for mobbingen rett bort til meg og sa klart og tydelig at hvis jeg satte meg på plassen hans så skulle han «banke meg» eller «drepe meg».

10.klasse, høst 2004-vår 2005

Innen jeg begynte i 10.klasse hadde ting forbedret seg for meg inne i klasserommet, men utenfor ble det stadig verre. Jeg spurte klassestyrer og samfunnsfag lærer gjentatte ganger om jeg kunne få lov til å være inne i friminuttene, men det fikk jeg ikke. Det ble forklart med at de ikke ville forskjellsbehandle elevene. Hvis jeg ville være inne ville sikkert flere det også. Selvtilliten min var veldig lav og jeg begynte stadig oftere å bli deprimert. Jeg var under hele ungdomsskolen i samtale med forskjellige helsesøstere på grunn av overvekt, men etter hvert som situasjonen på skolen ble verre la jeg bare på meg mer og mer. Hos helsesøster snakket vi ikke om mobbingen, men om mulige dietter og måter å trene på, men midt oppi alt det andre som foregikk klarte jeg ikke å gå på en diett samtidig. I 10.klasse kom jeg også i kontakt med sosiallærer for å snakke om mobbingen. Hun prøvde å hjelpe meg ved å ta de verste mobberne inn til samtale, men det hjalp lite fordi hele skolen på dette tidspunktet visste hvem jeg var, til og med en del folk på andre skoler visste hvem jeg var, og det var godt over 20-30 mobbere på skolen spredd over forskjellige klasser og trin, til og med små 8.klassinger. De fleste andre elevene visste hva som foregikk, men det var aldri noen som gjorde noe for å stoppe det.

Disse samtalene nektet også skolen for at skal ha funnet plass. Sosiallæreren har tydeligvis ingen arkiverte notater fra disse samtalene og mener at vi bare snakket om at jeg hadde problemer med kjæresten til faren min.

I slutten av 10.klasse var jeg selvskader og hadde flere ganger sterkt vurdert å ta selvmord. Jeg kuttet meg veldig synlig på armene for å prøve å vise noen at jeg trengte hjelp, ubevisst, men det ble så vidt jeg vet ikke lagt merke til og hvert fall ikke gjort noe med. Selvskadingen er noe jeg enda faller tilbake til hvis jeg har en dårlig periode.  

I 10.klasse hadde mobbingen eskalert til et punkt der den ble veldig fysisk. Et eksempel på dette var da vi samlet oss ved trappen ned til kunst og håndverk området og ventet på læreren. Jeg sto langt foran, jeg møtte alltid opp tidlig til timene, og ventet. Plutselig ble jeg dyttet av guttene som sto bak meg og jeg raste ned resten av trappen og tok i mot for fallet med venstre hånden. Det viste seg senere den dagen at jeg hadde brukket et bein i hånda og måtte gå med bandasje i en måned. Hele tiden mens jeg hadde bandasjen på ble jeg mobbet for det og kalt ”Anna med handa”.

Det verste tilfelle av mobbing fra ungdomsskolen jeg husker skjedde på vinteren 2005, 10.klasse. Hovedinngangen var stengt pga. byggearbeid og lærere og elever brukte hver sin inngang. Veien til inngangen til elevene var ikke strødd og det var veldig glatt. Rett foran døren skled jeg på isen og en del elever stoppet opp for å le. Jeg prøvde å komme meg opp igjen, men skled nok en gang og enda flere elever kom til og lo. Det tok en del minutter med veldig mye latter og gjentatte fall før en lærer kom bort og hjalp meg på beina. Resten av dagen ble imitasjoner av det hele gjort og flere ropte at jeg var en ”strandet hval” da jeg gikk forbi.

Jeg søkte meg på slutten av ungdomsskolen inn på videregående allmennlinje og kom inn uten problemer. Min gymlærer skrev med en lapp på søknaden som sa at jeg trengte spesiell tilrettelegging i gymtimene, men ikke noe annet ble nevnt. Det siste året på ungdomsskolen hadde jeg ikke gym med klassen, men skrev logg over egen trening på helsestudio som jeg fikk godkjent. Det var umulig for meg å ta del i gymmen på skolen pga mobbingen. Det var selvfølgelig litt pinlig å kle av seg å dusje med de andre, men hovedgrunnen til at jeg ikke ville ha gym med de andre var at de allerede hadde mange nok grunner til å mobbe meg hvis ikke de skulle se meg falle, snuble eller gjøre noe feil i gymmen i tillegg. Det var også noen ganger det ble tatt tid på hvor lang tid vi brukte på noe, løping for eksempel, og jeg ble plaget for resultatene mine.

Ingenting av det som foregikk på ungdomsskolen var noe jeg delte med foreldrene mine. Etter skillsmissen og stresset det hadde medført, pluss andre ting på hjemmebane, følte jeg at de hadde nok å styre med uten å vite om mobbingen i tillegg. Det var også en grad av skam innblandet i det hele. Jeg ville ikke fortelle noen utenfor skolen at jeg var så svak og mislikt på skolen. Jeg har i senere tid fått høre en del av de forskjellige kallenavnene folk hadde på meg, Grevlingen for eksempel, til og med etter at jeg ikke gikk på skolen deres lenger.  

Videregående: 2005-2008

Grunnkurs, høst 2005-vår 2006

Overgangen fra ungdomsskole til videregående var stor. Det var større press faglig og sosialt var det mye mindre akseptabelt med mobbing. De fleste av mobberne fra ungdomsskolen begynte dessuten ikke samme sted som meg eller på samme linje. Allikevel var det veldig mange kjente fjes både i klassen og i gangene og de valgte alle å overse meg i stedet for å anerkjenne det som hadde skjedd og deres rolle i det. Et eksempel på dette er da vi hadde gruppe oppgaver i natur og miljø og en av gruppene kastet papirfly rundt i rommet. Det var generelt mye prat og bråk, men med en gang flyet traff meg ble alle veldig stille. Det var som om de nettopp da oppdaget at jeg var der og det likte de ikke.

I begynnelsen av skoleåret hadde jeg en samtale med gymlæreren, som var min kontaktlærer. Jeg fortalte han om mobbingen på ungdomsskolen og hvorfor jeg ville ha spesiell tilrettelegging i gym og vi kom fram til en avtale. Mye av det jeg fortalte han står over her. Han stilte veldig opp for meg senere, men akkurat da fikk jeg ikke noe tilbud om hjelp og han ga heller ikke noe bekymringsmelding videre.

Bare en venninne fra ungdomsskolen begynte i samme klasse som meg, og hun sluttet etter et halvt år. Jeg var plutselig veldig ensom, veldig usikker og deprimert. Det var i løpet av første terminen på videregående jeg kom nærmest selvmord, på vei hjem fra skolen en dag hadde jeg veldig klare planer om å dø i løpet av ettermiddagen. Jeg ble etter hvert kjent med en jente som hadde hatt en del problemer de siste årene selv, og selv om det tok lang tid før hun slapp meg inn var det verdt det.

Vi ble som regel veldig ignorert av resten av klassen, vi var ikke en del av noe slags miljø, men vi var helt avhengige av hverandre. Etter hvert dukket kommentarer opp om det, at vi var lesbiske satanister var en mye brukt teori, men det var ikke noe som plaget oss veldig.

Gymtimene var en stor skremsel for meg. Jeg var med i noen gymtimer med de andre innimellom, men som regel fikk jeg lov til å gå tur alene eller noe sånt i stedet, for ellers dukket jeg ikke opp. Jeg ville heller skulke enn å bli mobbet i gymtimene. De gymtimene jeg faktisk dukket opp ble jeg behandlet som om jeg ikke hadde noe der å gjøre både i garderoben og i salen. Det var sjeldent noen som sendte baller til meg.

Jeg gikk ut av grunnkurs med generelt gode karakterer, men med veldig dårlig mattekarakter.

VK1, høst 2006-vår 2007

Andre året på videregående måtte jeg og venninnen min kutte ned på tiden vi hadde sammen siden hun hadde matte, fysikk og kjemi mens jeg hadde sosialkunnskap, samfunnsfag og engelsk. Vi møttes allikevel i friminuttene og hadde en fast plass i øverste etasje der vi kunne sitte alene og spise lunsj.

I de fleste timene satt jeg alene på fremste rad for å unngå å se hvor mange mennesker som var i rommet bak meg. På den tiden var jeg konstant redd for at noen skulle skade meg eller si noe til meg som var sårende. Unntaket var engelsktimene der jeg hadde en venn som satt ved siden av meg, hun var ikke veldig positiv i begynnelsen, men vi kom godt overens etter et par uker.

Nærmere slutten av sommerterminen innrømmet jeg ovenfor min samfunnsfag lærer at jeg hadde sosialangst og han lot meg slippe å være med på ting som ville vært ekkelt for meg, for eksempel å sitte i et overfylt auditorium for å høre et gjesteforedrag. Jeg fikk sitte alene i klasserommet og løse oppgaver i stedet. Det var ensomt, men det var i det minste trygt.

Jeg gikk til rådgiver på skolen før sommerferien det året, 2007, for å snakke om min trang til å slutte på skolen fordi jeg ikke likte meg i det hele tatt. Mildt sagt var dette møtet bortkastet tid. Han insisterte på at problemet mitt lå i at jeg ikke trente nok og sa jeg burde sykle en tur hver dag så ville alle problemene mine løse seg. Han ga meg også en liten bok med motiverende ordtak som skulle hjelpe meg med dette. Han snakket for øvrig en del om sine egne sykkelturer og hvordan det hjalp på hans eget humør. Siden dette var det eneste stedet jeg kunne søke hjelp alene, følte jeg, ble jeg veldig såret og skuffet over at han ikke tok meg alvorlig. Det eneste han ville var at jeg skulle bruke ferien på å trene for så å komme tilbake til han hvis jeg hadde klart det etter ferien. Moren min ble senere så sint på han at hun ringte skolen og ga dem beskjed om at han ikke skulle ha kontakt med meg igjen. Den sommeren gikk jeg ut med gode karakterer, fremdeles, men økende fravær.

VK2, høst 2007-vår 2008

Før tredje året på videregående hadde jeg funnet ut at jeg var lykkeligere hjemme enn jeg var på skolen så fraværet mitt steg kraftig. Innen den tid hadde jeg blitt 18år, så foreldrene mine ble ikke kontaktet, men lærerne snakket med meg i stedet. Jeg fortalte klassestyreren at jeg hadde veldig problemer med å snakke foran klassen og spurte om jeg kunne framføre ting foran bare henne. Dette glemte hun fort, og jeg begynte å skulke igjen da lærerne fremdeles ville at jeg skulle framføre ting foran hele klassen. Det eneste stedet jeg følte meg trygg nok til å gjøre dette var i engelsktimene der læreren og elevene generelt var hyggeligere.

Nærmere jul det året hadde jeg et møte med lærerne fra alle fagene mine der vi ble enige om at jeg kunne være hjemme og gjøre oppgaver de fleste dager i stedet for å møte på skolen hvis jeg leverte det elektronisk på slutten av dagen eller uken. Dette fikk jeg som regel ikke til og i løpet av mars 2008 hadde jeg offisielt droppet ut av skolen. Jeg orket ikke en gang tanken på russetiden og det var nok en del av grunnen til at jeg sluttet. Jeg var redd for mine medelever og hva de kunne gjøre mot meg hvis de ble fulle.

Avsluttende vil jeg gjerne si at jeg synes det var mangel på mye på både videregående og ungdomsskolen, men det som slår meg nå når jeg går gjennom det og skriver det selv er at selv om det på ungdomsskolen var generelt kjent at jeg ble mobbet og at jeg hadde samtaler med sosiallærer ukentlig fikk jeg ingen oppfølging på videregående. Lærerne fra ungdomsskolen ønsket meg lykke til videre og så skulle jeg på en eller annen måte klare å slippe alt fra ungdomsskolen og starte på nytt med de som hadde sett meg bli mobbet i klasserommet uten hjelp fra voksne. De var en konstant påminnelse om skammen og smerten som ungdomsskolen hadde ført med seg. Det var kanskje noe av det som fikk meg til å føle meg mest ensom.  

Jeg kan ikke si at noe av dette er en enkelt person sin skyld, men jeg føler at veldig mange ledd i systemet sviktet. På ungdomsskolen var det jeg som måtte bytte klasse og jeg som måtte gå til sosiallærer, som om jeg var problemet. Ingen tiltak ble satt i verks for å stoppe mobberne. Det eneste var at vi skrev under på et mobbemanifest der man skulle love at man aldri ville mobbe igjen. Jeg ble like mye mobbet friminuttet etter det som ellers.

Det mest uforståelige for meg er at det ikke ble sendt noen bekymringsmelding til videregående da jeg skulle begynne der. Sosiallæreren visste at jeg ble mobbet, klassestyreren visste det, til og med kontordamen, som for øvrig var en av de hyggeligste ansatte der, visste det. Så hvorfor det aldri ble gjort noe med eller noe mer hjelp ble tilbudt meg er uforståelig.

Etter at jeg sluttet på skolen tilbrakte jeg et halvt år hjemme i noe jeg selv kaller min ”huleboer tilværelse”. Jeg gikk sjeldent ut mer enn et par ganger i uken fordi mennesker skremte meg og jeg satt for det meste foran datamaskinen og spilte online-spill. Venner som var hos meg i denne perioden sier at jeg var umulig å snakke med og at jeg var ”helt borte”. Jeg spiste et par ganger om dagen, gikk på do et par ganger om dagen, våknet rundt klokken to på ettermiddagen og la meg rundt klokken fire om morgenen. Jeg pusset nesten aldri tennene og dusjet bare et par ganger i uken. De gangene jeg faktisk var ute av leiligheten var det for å kjøpe mat. Det meste av dette har blitt fortalt meg i ettertid, jeg husker ikke nor særlig av det.

Foreldrene mine var veldig klare på at jeg måtte gå på skole, så jeg ble henvist til PP-tjenesten. De ga meg noen alternativer på hva jeg kunne gjøre for å fullføre videregående, men få av dem virket appellerende. De foreslo privatist eksamen, men jeg hadde ikke akkurat god erfaring med å gjøre skole ting hjemme alene. Til slutt nevnte de SMI-skolen og det var da ting snudde seg.

På SMI-skolen, skolen for sosialmedisinske institusjoner, ble jeg møtt av Grethe Hamre som er et av mine store forbilder den dag i dag. Det var en liten og slitt skole som hadde blitt sturet bort i ”midlertidige lokaler” i ganske mange år. De fleste elevene der var voksne, jeg var en av de yngste på skolen, og mange av dem hadde hatt rusproblemer eller andre vanskeligheter. Selv verken røykte jeg eller drakk alkohol (jeg gjør det fremdeles ikke), men de ga meg aldri inntrykk av å ha mindre grunn til å være der enn dem. Jeg ble automatisk en del av miljøet.

Jeg begynte på SMI høsten 2008 og gikk ut av den våren 2010. På den tiden hadde hele livet mitt snudd seg. På SMI-skolen fant jeg igjen min selvrespekt og en del av mitt menneskeverd samtidig som jeg følte, på første gang på 6 år, at jeg var hjertelig velkommen og at de gjerne ville ha meg der. Jeg kom godt overens med lærerne, spesielt tegnelæreren Ole Engebretsen, gymlærer Elisabeth Aamodt og historielærer og studierektor Grethe Hamre. Jeg kunne nevnt flere, for alle lærerne der stilte opp for de som trengte dem på et blunk.

Etter hvert som selvtilliten kom tilbake forandret skammen jeg hadde følt seg til sinne. Jeg var veldig sint over en lengre periode og kunne plutselig få ubeherskede utfall rettet mot andre som egentlig ikke hadde noe med det å gjøre. Dette skjer fremdeles den dag i dag, men ikke like ofte.  

Da jeg begynte på SMI i 2008 var min store ambisjon i livet å ende opp på trygd så jeg kunne sitte i en leilighet og spille spill resten av livet. Da jeg sluttet gikk jeg ut med karakter 6 i historie og jeg gikk rett inn på bachelor studiet på Høgskolen i Vestfold. I tillegg til dette hadde jeg skrevet en bok og blitt veldig mye mer selvsikker. I løpet av det første året hadde jeg flere ganger holdt foredrag som varte godt over tre kvarter. I dag har jeg 6 år på høgskolen under beltet, har gitt ut bok, har flere deltidsjobber og jobber frivillig for dyrebeskyttelsen.

Jeg gikk til psykolog noen år og det hjelp meg veldig, men han og fast legen ble enige om å gi meg angstdempende medisiner, cipralex, for å stoppe mine angst sammenbrudd som kunne komme hvis jeg var et sted der det var veldig mange mennesker. Disse medisinene må jeg gå på enda med full dose. Jeg har prøvd å slutte på dem flere ganger, men jeg vender tilbake til min angst og depresjon veldig fort når jeg gjør det.