Redd meg!

Etter mange uker (eller måneder?) stillhet, vekkes bloggen sakte til liv igjen. Jeg har gått fra student, til arbeidsledig, til overarbeidet i løpet av en periode på fire måneder. Hei hvor det går! Og det må sies at visse ting er vanskelig. Hovedgrunnen til det er at jeg i sommer, etter syv år på angstmedisiner, bestemte meg for å kutte dem ut. De hadde gjort sin jobb på godt vis. Takket være dem klarte jeg å slutte å se på alle mennesker som en potensiell fare. Jeg klarte å gå ut av huset igjen. Sitte i kinosaler. Gjøre ferdig skolen. Leve. Men så ble de problemet. Jeg flatet ut. Jeg satt igjen på slutten av hver dag med en følelse av at noe var feil, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var. Men det var ikke så rart, siden det var følelsene som var feil. Jeg følte ingenting. Jeg kunne høre meg selv le, men hadde det egentlig ikke gøy. Jeg kunne oppleve noe trist, vite at det var trist, men ikke bli trist. Og verst av alt, jeg kunne se på de jeg var glad i å ikke kjenne at jeg var glad i dem. Jeg fortalte meg selv at jeg var blitt en robot.

Dette skjedde lenge før sommeren, men det var først i sommer jeg skjønte at pillene kunne ha noe med saken å gjøre. Så etter samtale med lege og med de rundt meg sluttet jeg. Det gikk veldig bra veldig lenge. Men så plutselig står verden på hodet. Emotional roller-coaster er kanskje en klisjé ting å si, men det gjør det ikke mindre sant. Glad et øyeblikk, så sint, så lei meg, så sjenert, så glad igjen. Jeg liker ikke å sitte hjemme for meg selv, men jeg må dra meg selv ut av huset. Jeg vil ikke på jobb, men jeg elsker jobben min. Forvirrende? Det syns jeg og.

De gode nyhetene er at jeg føler igjen. Hele tiden. Jeg er engasjert igjen. Jeg blir sint på nyhetene, på politikere, på andre og på meg selv. Jeg blir glad for gode nyheter, glad når jeg presterer noe og glad for å se igjen folk jeg savner. Jeg kommer meg ikke mer enn 5 minutter inn i en Disney film før jeg begynner å grine, men hei, vi har alle våre byrder å bære. (Hvorfor vil ingen adoptere Oliver? Nydelige lille, røde kattungen!) Jeg har fått tilbake evnen til å rødme og den er ikke så festlig. Det skjer sjeldent, men alltid på upassende tidspunkter. Jeg har også fått tilbake evnen til å umiddelbart mislike noen og nesten ikke klare å legge skjul på det. Jeg må flere ganger daglig stoppe meg selv fra å si akkurat det jeg mener, fordi det jeg mener er ofte så pass krast at det ikke er sikkert jeg ville kommet uskadet fra det.

Så går jeg rundt da, i disse spenningskurvene hele dagen. Fra et ytterpunkt til et annet. Og jeg begynner å tenke på ting er liker godt. Eventyr, filmer, bøker, og spinner mine egne historier. For fantasien er tilbake for fullt. Jeg er nå på samme sted som jeg var før ungdomsskolen. Jeg kan se en hel film utfolde seg i mitt eget hode mens jeg ligger og stirrer på taket før jeg sovner. Det er ingen grenser. Skrivegleden har kommet feiende tilbake med det. Men det er klart, også her må jeg begrense meg selv. Jeg har jo spesifikke skriveprosjekter jeg jobber med, og ikke alt passer seg til hva som helst. I mitt nåværende prosjekt, som er meget realistisk (sjokkerende nok), er det litt upassende å plutselig slenge inn magi for eksempel.

Uansett, poenget mitt her (hvis jeg har noe poeng?) handler om de historiene vi er glad i. De eventyrene som går igjen og igjen på film og på TV og i bøker. Historier der hovedpersonen(e) ofte er feilbarlige og kanskje litt ødelagt, men så kommer noen inn i livet deres. Noen som kan pusle dem sammen igjen. Noen som kan redde dem ut fra sitt eget kaos. Og hovedpersonen i litt mer moderne tolkninger redder dem ofte tilbake. Men man redder aldri seg selv. Og det er det som er problemet. De færreste av oss vil noen gang møte noen som kunne tenke seg å bruke en evighet på å sette oss sammen igjen. Vi kan ha perioder der vi får hjelp, av venner, familie eller profesjonelle, men stort sett er det du som må jobbe med deg. For du er jo sammen med deg hele tiden! Man kan ikke sitte å vente på at noen skal komme til unnsetning. Ingen småfeit rørlegger i rød bukse kommer til å storme ned slottet til monsteret (dine egne problemer personifisert) hver gang du blir kidnappet. Ingen ridder på hvit hest vil klatre opp i tårnet av dine plager hver gang de veier deg ned. Kanskje noen ganger, men ærlig talt, etter fem - seks ganger begynner det å bli gammalt. Du må jobbe med deg selv.

Det er det jeg har kommet frem til. Du kan selvfølgelig be om hjelp når du trenger det, og noen trenger det jo hele tiden. Men som min lege fortalte meg forrige uke: jeg er nå for frisk for offentlig tilbud til hjelp. Enten kan jeg betale dyre dommer for å få hjelp privat, eller jeg kan ta det som et pokkers komplement og ta den siste biten sjøl.

NB: det er absolutt ikke anbefalt å slutte på noen form for medisin uten å ha snakket med legen først. Medisiner skal ikke tulles med.

PS: dette betyr også at du ikke trenger å bruke hele tiden din på å prøve å redde noen andre. De må ville redde seg selv, ellers er det faktisk ikke noe poeng. Det blir bare den samme banen på Super Mario World om og om igjen.

Hello darkness, my old friend

Nok en gang skal denne bloggen fungere som en psykolog fordi jeg ikke har penger til en privat en og ventelisten til en offentlig en er så lang at det er latterlig. Sist jeg stilte meg i kø til offentlig psykolog fikk jeg "hastevedtak" og måtte allikevel vente i åtte uker... innen den tid var jeg jo stabla på beina igjen så og si.

Uansett, jeg har slitt med litt diverse ting denne sommeren. På begynnelsen av sommeren, rundt midten av juni, begynte faktisk bulimi å bli et problem for meg.
"Hva? Bulimi? Men du er jo slankeoperert, kan du i det hele tatt kaste opp?"
Et veldig godt spørsmål, kjære publikum. Svaret er; ja, det kan jeg. Hvis jeg nylig har spist kan jeg nå så og si kaste opp på kommando. Dette fant jeg ut da jeg hadde eksepsjonelt dårlig samvittighet etter å ha hivd i meg altfor mye is under et middagselskap. All isen kom opp igjen og jeg kunne droppe den dårlige samvittigheten. Det var jo deilig. Så da gjorde jeg det igjen neste gang jeg fikk dårlig samvittighet. Og igjen. Og igjen. Plutselig innså jeg at det var blitt et problem og gjorde noen undersøkelser. Visst nok er ikke dette så uvanlig blant gastric bypass opererte pasienter som har slitt med spiseforstyrrelser før operasjonen. Ja ja, det kunne kanskje noen sagt før jeg lot meg skjære i?
Heldigvis gikk denne fasen over like fort som den kom. Det varte i ca en måned og så var det slutt. Nå er vi over på nye problemer.

Som jeg har nevnt før i denne bloggen sliter jeg med å være ekstremt passiv og følelsesløs. Jeg kan virke empatisk og hyggelig, men tro meg, jeg føler ingenting på innsiden. I hvert fall gjorde jeg ikke det. Etter snakk med både lege og psykolog kom jeg fram til at dette fort kan være fordi jeg de siste syv årene har gått på cipralex. Dette grunnet den ekstreme angsten jeg fikk etter ungdomsskolen. Jeg gikk ned til minimumsdose av denne medisinen ca et halvt år etter operasjonen, men det endret ikke følelsesmønsteret mitt noe særlig. Så nå er jeg helt uten. Jeg er på dag fire eller fem (ting går litt i surr når hjernen står uten kunstig tilførte kjemikalier) og jeg har blitt truffet av min første bølge av depresjon. Hva kom det av? Vel, jeg leste Harry Potter and the Cursed Child i løpet av dagen og havnet i en nedover spiral av melankoli og sorg over barndommen som er over og de delene av meg som har blitt borte for alltid. Det er som Tolkien så godt skrev en gang i tiden; "hvordan plukke opp bitene av et gammelt liv når alt du er har endret seg?" Sant nok skrev han dette med tanke på krig, men jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss litt igjen. Har vi vært gjennom ting som har endret oss (muligens til det verre) kan det være vondt å bli konfrontert med hvordan man var før og den lykken man opplevde da. En lykke som for meg føltes mye mer ekte.

Det er vanskelig å overbevise seg selv om å slutte å være deprimert når man er deprimert over livet i seg selv. Ikke aspekter ved eget liv, men hele dritten. Små utspring av glede i en lang og vanskelig ferd som ender opp under bakken. Huff. Men man kommer seg videre. I dag velger jeg å selvbehandle med Disturbed sin versjon av "The sound of silence", masse sjokolade (eller så mye som jeg tåler) og dataspill. Kanskje er i morgen en mye finere dag. Kanskje ikke. Den som lever får se.

Elines fosterhjem for utilpassede katter

Alle som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet opptatt av dyr og da spesielt katter. Jeg er så ofte jeg kan på Dyrebeskyttelsens avdeling i Tønsberg-Horten (som forøvrig ligger på Skoppum) og har adoptert fem katter derfra siden jeg ble voksen. To av dem bor hos meg, en ble igjen hos pappa da jeg flyttet hjemmefra og to har dessverre vandret til kattehimmelen. Men det er ikke fritt for at det er mange flere enn de fem som trenger hjem. I mange tilfeller er det også katter som trenger trening på å bo hos mennesker og erfaring om at mennesker ikke er slemme før de kan adopteres ut. Her kommer fosterhjemmene inn. Fosterhjemmene er en så essensiell del av det vi driver med at vi aldri hadde klart oss uten dem og er dem evig takknemlige. De stiller opp med hus og kos til pusene uten lønn. Som en av mine kolleger sier: "De får sin lønn i himmelen". Vi får jo håpe det!

Uansett! Det er ikke fritt for at jeg er av typen som tar jobben hjem med meg. En dag på telefonvakt på senteret dukket plutselig spørsmålet: "Kan ikke du ta noen i fosterhjem" opp. Jo, det kunne jeg selvfølgelig. Jeg så for meg kattunger, for å være ærlig. Det var ikke akkurat det jeg fikk!

Her ser vi Tiril (den tydelig redde pusen) og Snø (den hvite sjarmklumpen). De hadde bodd sammen på rom en stund. Snø hadde vært adoptert ut, men hadde kommet i retur, dessverre, fordi eieren ikke hadde anledning til å ta jobben med sosialisering. For Snø, som mange andre katter som kommer til oss, trengte sosialisering. Det skjer når kattunger blir født ute, eller blir dumpet ute, og mister det forholdet til mennesker som kattunger som blir født i trygge omgivelser får. De begynner å se mennesker som noe skummelt og bråkete som går rundt der de bor i stedet for som kilder til mat, kos og husly. Tiril har nok erfart både et og annet skummelt fra mennesker som går over dette og har vært husløs lenge. Hun er og forblir veldig skeptisk.

De fikk sitt eget rom hos meg der alle møblene damene på dyrebeskyttelsen sendte med meg ble plassert ut og leker ble strødd utover. Etter det lot jeg dem være i fred et par dager. Jeg sørget selvfølgelig for mat, vann og ren do, men stort sett skulle de få lov til å bli vandt til sine nye omgivelser og lydene i huset i ro og mak. Det var nesten så jeg kunne glemme at de var der. De lagde aldri en lyd. Når jeg kikket inn lå de i en krok eller inne i kattehulene sine og ville ikke bli tatt på. Ting forandrer seg heldigvis.

En dag var jeg for treg med å lukke døra bak meg så den lille katten min, Tert som er rundt 10 måneder gammel, snek seg inn på rommet sammen med meg. Jeg tenkte at dette kunne umulig gå bra, men jommen tok jeg feil. Det viser seg at Tert er en ypperlig terapikatt som bare vil snuse på, leke med og kose med de andre. Tiril ga han ikke akkurat stor respons, men Snø var veldig interessert. Neimen fikk ikke Tert lurt din lille hvite klumpen ut på gulvet.

Man kan se en liten videosnutt av dette her: https://youtu.be/_hXzAS1hEUI

Etter dette har det bare gått oppover for Snø. Selvfølgelig har det dukket opp noe uventet. Snø som egentlig het Snøfrid viste seg å ha snøballer så da ble det bare Snø. En veldig pen og yndig hankatt med andre ord. Da jeg kom hjem fra en ukes ferie der kattene hadde blitt passet av en av englene fra senteret var Snø faktisk glad for å se meg. Han klatret opp i sengen og koste og malte uten grenser. Han ble livredd da faren min ville si hei, fordi menn er skumle visstnok, men kom seg etterhvert. Dette blir en flott katt!

Tiril vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Hun kan prøve å leke litt hvis man er veldig tålmodig, men stort sett ligger hun i et hjørne og gjemmer seg når det er folk på rommet. Slipper jeg henne ut av rommet legger hun seg under senga mi og gjemmer seg der. Hun kan like å bli klødd bak øret og under haka, men man skal nærme seg ekstremt forsiktig. Hun er i det minste ikke aggressiv. Hun har aldri prøvd å angripe eller frese. Kanskje finnes det en fin låve hun kan bo på et sted? Jeg vet ikke. De blir i hvert fall boende hos meg en liten stund til!

Har man plass og tid kan jeg anbefale å være fosterhjem. Dyrebeskyttelsen står for mat, sand og utstyr, så det eneste man må ha er et eget rom i huset og ikke minste mye hjerterom. Tålmodighet og omsorg er også veldig lurt. De fleste kattene er ikke fikset over natten! Men det er noe helt spesielt i gleden av å vite at man har forandret livet til en pus som før syns alt var skummelt og som nå kan nyte livet. En glede som er verdt å oppleve syns jeg.

Ny hverdag, nye muligheter

Det er strålende varmt i solen i dag. Jeg har tilbrakt mangfoldige timer i solen i helgen, hvilket er meget ulikt meg. Jeg har alltid vært den som har gjemt seg inne i skyggen og skydd solen som en pest. Nå har jeg fått farge. Skille til og med. Og jeg har klatret på et lite fjell uten å bli dødssliten av det. Tidene forandrer seg. Før ville det vært dagens store prosjekt å gå på tur i så mange oppoverbakker. Nå var det bare del en av dagsplanen. Videre skal jeg plante ut i hagen og dra på middag hos noen venner. Nye tider.

Sånn er det egentlig hver dag. Jeg gjør noe aktivt. Noen dager betyr det styrketrening, noen dager svømming, noen dager sykling, noen dager en lang tur i skogen. Og så videre til andre ting. Nye muligheter dukker opp når man får tilbake en del selvfølelse og tro på sine egne evner. Så jeg har grepet noen sjanser og fått noen resultater. Som en ny ekstrajobb. Og ikke minst, kontakt med en nettbutikk som ville at jeg skulle anmelde et produkt. Så det skal jeg gjøre nå. Hold dere fast folkens, her følger det litt reklame!

En pakke fra Alphageek ventet på meg hos posten en dag. Jeg åpnet den spent og ble møtt med dette:

Harry Potter. Det var passe midt i blinken for meg. Jeg er jo bare litt fan! Men hva skal man si om denne koppen? At den passer godt inn med inventaret mitt? Det gjør den forsåvidt...

Men det er det som står på baksiden av koppen som er det beste. "Don't let the muggles get you down". Visdomsord til oss alle. "Muggles" trenger jo ikke nødvendigvis å være umagiske folk. Det kan være folk som ikke tror på evnene dine. Folk som ikke støtter deg. Folk som rett og slett har utrolig teite meninger (les: Donald Trump?) Men så lenge du tror på deg selv, spiller det jo ingen rolle. Så lenge dine med-magiske folk (les: dine venner, dine med trollmenn, din familie kanskje?) har troen. Det minner egentlig om et sitat fra Peter Pan: "All you need is faith, trust and a little bit of pixie dust!"

I en monoton hverdag der dagligdagse gjøremål og hverdagens fjas og mas kommer i første rekke er det fort gjort å glemme det man aller helst vil gjøre her i verden. Så kanskje gompen/muggle som du ikke skal la dra deg ned er deg selv? Uansett, dette er en glimrende tekopp (det må bli tekopp når det gjelder meg, siden jeg ikke liker kaffe) som skal få lov til å bli med på jobb opp til flere ganger. Nå på sommeren blir det nok mest sitronvann og iste i den, men dog...

Nyt varmen folkens!

PS: sjekk gjerne ut nettsiden til Alphageek, det er utrolig mye gøy der!

http://www.alphageek.no/

Senkveldsfilosofi

Jeg leser stadig ordet “håp” på folk sine statuser på sosiale medier og hører det brukt I daglig tale. Jeg tror det er et veldig overbrukt og undervurdert ord. Litt som hat. Hater du virkelig husarbeid? Brenner det i deg som en uslokkelig flamme? Håper du virkelig at det blir fint vær i morgen? Er dette også en uslokkelig flamme?

Ord som innebærer store følelser slenges ofte inn i det daglige, som om de ikke betyr noe. Jeg for min del tror at visse ting betyr veldig mye. Ekte håp for eksempel må være en av de sterkeste og mest ødeleggende tingene vi har å rutte med som mennesker. Sterkt fordi det kan bære oss gjennom de verste prøvelser. Ødeleggende fordi vi kan bli fullstendig knust av det hvis det viser seg at det vi virkelig håper på ikke skjer.
Jeg for min del ser noen få virkelige store håp gjenta seg hos mennesker.

Håp om en bedre i morgen.

Håp om at det snart er over.

Håp om at det vi trenger mest snart vil bli gitt oss.

Håp om kjærlighet.

Sist nevnte er vel kanskje det som mange føler mest på. Ellers ville det vel ikke flommet over av dating sider og apper rundt omkring i vår digitale hverdag. Alle håper at de en dag skal finne den personen som gjør ting litt bedre. Litt enklere. Som gjør livet litt mindre vanskelig. I hvert fall virker det som om alle håper på det. Jeg håper hvert fall på det. Og det er et sterkt håp. Et som brenner som en uslokkelig flamme. Dette trenger ikke være romantiskkjærlighet, selv om man sier jo ikke nei til det heller, men noe å elske. Noe å brenne for. Jeg hører folk sier at de elsker jobben sin eller hobbyen sin, eller hva som helst. Jeg er ganske passiv. Jeg er ikke en gang lidenskapelig opptatt av noe.Eller kanskje jeg er det, jeg bare merker det ikke fordi slike ting slår meg som et fremmed konsept. Jeg føler meg som en Vulcan i blant. Folk står og prater om ting som involverer seg selv veldig lidenskapelig og jeg skjønner nesten ikke hva de mener en gang. Men kanskje det er fordi jeg er redd for å skjønne det. Følelser er veldig skumle. Uansett... Et slikt lite håp brenner i meg. Sant nok blafrer flammen ganske kraftig i blant. Stadig vekk tror jeg det har blåst ut for alltid, men så freser det i gang igjen. Kanskje det er det engelskmennene så fint kaller «a fool’s hope». Jeg kan ikke komme på noe godt uttrykk for det på norsk. Men de fleste former for håp kan jo kalles nettopp dette. Spesielt av de av oss som liker å late som vi ikke nærer noe håp i det hele tatt. De som går gjennom hverdagen som kalde fisker fordi håp allerede har revet og slitt i oss. Så her har vi enda et sterkt håp i meg. Jeg håper at jeg en dag vil finne tilbake til en litt mindre kynisk versjon av meg selv. En som ikke er redd for å le, gråte eller være sinna. En som ikke skyr unna alt som kan frembringe sterke følelser. En som ikke er redd for å leve.

Jeg vil gjerne at dere skal spørre dere selv; hva håper jeg på? Og ikke si at det blir sol i morgen, jeg mener ikke den slags hverdagslige håp. Jeg mener den typen som drar deg videre til morgendagen, selv om du helst skulle ønske at den ikke kom.

Er det noe poeng ved dette? Tja… senkvelds filosofi på sofaen? Småirritasjon over at folk bruker store ord for mye? («Å, jeg elsker pizza!» - gjør du virkelig det? Elsker du pizza?) Kanskje det er en del av mitt selvforbedringarbeid. Mindre destruktivitet, mer åpning av det gamle hjertekammeret som ligger her inne et eller annet sted, under store mengder støv og spindelvev. Kanskje er det på tide for meg å tenke litt på det jeg selv skriver og faktisk bruke hjertet litt mer enn hodet, som jeg gjorde før. «Bruk hodet, følg hjertet» er det en eller annen høgskole/universitet som har som slagord (tror jeg). Høres vanskelig ut. Men det går an å prøve?

Depresjoner og selvskading

Det er en blogg med mye rart på dette her, men noen ganger må man ta en dyp pust og skrive om de alvorlige tingene. Mitt forrige blogginnlegg var ekstremt depressivt og negativt. Dette er begrunnet der, men det er ikke til å komme bort fra at jeg for tiden kjemper mot depresjon. Igjen. Jeg tenkte derfor å skrive litt om dette temaet, som kanskje ikke så mange snakker om, og hvordan det har utartet seg for meg.


Jeg husker ikke nøyaktig når jeg for første gang ble deprimert. Jeg regner med at det var i niende klasse, det gir liksom mening med de minnene jeg har fra den tiden, men mer nøyaktig enn det kan jeg ikke være. Det er klart, på den tiden visste jeg jo ikke hva det var. Søvnløshet, negativitet, dårlig matlyst, alt dette kunne liksom skyldes så mye annet. Ikke minst situasjonen jeg var i da. På denne tiden ble jeg også introdusert til selvskading. Dette var noe en av vennene mine gjorde og snakket om og jeg tenkte at jeg ville prøve. Hvorfor kan man jo spørre seg om. Antagelig var det for å få oppmerksomhet, men jeg turte aldri å kjøre det løpet ut. Hvis jeg ble spurt om hva kuttene var nektet jeg for at det var noen kutt der eller flyktet fra rommet så fort som mulig. Det er ikke til å komme bort fra at en del katter har fått skylden opp gjennom årene også.


Uansett, selvskading ble fort en del av min hverdag. Jeg kunne fint sitte i klasserommene på ungdomsskolen og kjøre en passerspiss gjennom armen. Eller bore en bic-penn kork inn i huden. Dette har jeg tydelig arr etter enda. Målet var å se blod. Blod var beroligende. I en hverdag preget av mobbing, ustabile venner og frykt var viten om at spisse ting + hud = blod veldig betryggende. Og ikke minst beroligende. Innen utgangen av niende klasse hadde disse tankene utviklet seg til selvmordstanker. Hvorfor ikke kutte hovedpulsårene? Der var det jo masse blod. Og da ville det hele være over. Disse tankene kom med depresjonene som kom stadig hyppigere. Jeg lurer litt på om ungdomsskolens siste år bare var en lang depresjon.


Jeg husker veldig klart den dagen der depresjonen tok helt overtaket. Jeg så svart. Det høres rart ut, men det var som om verden fikk et svart filter rundt seg, som om skygger strakk seg overalt. Det var umulig å unnslippe. Jeg var sikker på at døden var kommet. Det hadde den ikke. Nok en gang reddet jeg meg selv med et dypdykk ut av vår verden og inn i en fantasiverden. Om dette var via Harry Potter bøkene, Ringenes Herre filmene eller World of Warcraft husker jeg ikke, men jeg sitter her enda, så det funket jo.


Selvskading er ikke en lur ting å begynne med. Ikke bare fordi man får arr. Og stol på meg, man får mange arr. Men også fordi det blir din måte å håndtere motgang på. Det blir en avhengighet. Når verden går deg i mot så er det eneste du klarer å tenke på for å bli kvitt følelsene en kniv. Eller et barberblad. Eller en nål. Hva som helst. Antall tilfeller av selvskading har gått kraftig ned siden ungdomsskolen. Det holdt seg på videregående, men i løpet av mine seks år på høgskolen tror jeg ikke det har skjedd mer enn 20 ganger. Har det skjedd i år? Ja, det har det. Fordi det er en avhengighet som jeg må slåss mot hver dag der verden er litt tung. Nå som verden er veldig tung og mørk må jeg slåss mot tanken hver time. For jeg er deprimert nå. Og depresjon og selvskading går hånd i hånd.


Tankene man får når man er deprimert er rare, men ikke uventede. Du duger ikke. Vennene dine liker deg egentlig ikke. De kommer til å forlate deg. Du vil aldri få oppfylt drømmene dine. Du vil aldri finne noen form for kjærlighet. Du vil dø ensom og alene. Hvorfor ikke ende det nå? Stakkars den som ender opp med deg som partner, så ødelagt som du er.

Til å være en art som er godt utviklet for overlevelse kan jammen mennesker være selvdestruktive! Jeg tror depresjonen er i ferd med å lette nå. Det gjør gått å skrive om den også. Jeg håper slik åpenhet kan hjelpe andre. Livet går videre. Gir man ikke etter for de dumme tankene i hodet så kommer det jammen meg en dag i morgen og.

Sorg

Her har det vært stille en stund. Det er med god grunn. Jeg sørger. Er det sånn man sier det? Jeg er i sorg? Uansett … For to uker og to dager siden i dag døde min tante, Tone Idun Bolstad, etter nesten to ukers opphold på sykehuset. Den siste uken bodde jeg der med familien min, i det minste føltes det sånn. Hver dag startet med å ringe sykepleierne for å høre hvordan natten hadde vært, for så å ringe faren min for å høre hvordan han hadde tenkt dagen, for så å dra ut på sykehuset for nok en dag med våking. Det var en forferdelig slitsom, tung og hard uke. Vi hadde våre øyeblikk med magi, dager der hun sa ting til oss eller vi sa ting til hverandre som løftet oss opp litt igjen. Men det er ikke til å unngå at det å se noen du er glad i sakte dø uten noen mulighet til å hjelpe dem gir en følelse av at en del av deg selv dør med dem.

En drøy uke med planlegging av begravelse, seremoni og minnestund er også over. Det samme er syning av liket og begravelsen i seg selv. Jeg sitter igjen med en tanke om meste parten av det «Jeg skulle ønske jeg var der». Jeg hadde mine øyeblikk der alt var veldig krystallklart, for all del, men stort sett hadde persiennene gått ned i hjernen min og alt ble sett gjennom et filter, som om det var livet til noen andre jeg så og ikke mitt eget. Jeg syns alle dagene er sånn nå. Jeg har øyeblikk med klarhet der jeg kanskje ler av noe veldig morsomt eller gråter fordi en knyttneve av sorg og andre følelser har slått meg flatt ut, men ellers er det tomt.

Den ene sorgen har tatt med seg flere. Ting jeg ikke har tatt stilling til før, men som plutselig kommer for lyset når du får presentert på sølvfat hvor skjørt og vanskelig livet faktisk er. Så nå sørger jeg over flere ting. Som at jeg ikke brukte nok tid med tanta mi. Som at jeg aldri spurte henne om hun faktisk leste boken min og i så fall hva hun syns om den. Jeg sørger over min farmor, gammel og syk, som måtte leve gjennom å miste sin yngste datter. Jeg sørger over tapet av en del av meg selv. Jeg mistet ikke den delen nå, jeg bare innså plutselig at den var borte. Jeg har blitt praktisk, kynisk, til en viss grad kald, drømmeren er borte. Og med drømmeren har gamle vennskap forsvunnet. Ikke på grunn av en enkelt handling eller en krangel, men drømmeren hadde venner å drømme sammen med og det er over. Hva drømmer denne kalde sjelen om? Der den gamle meg ville drømt om fantastiske verdener med drager, genier, feer og magi, drømmer jeg nå om fast inntekt, nok penger til å klare meg relativt greit, et liv uten for mye dritt. Til og med drømmen om å leve som forfatter ebber sakte ut av meg. Som om det sitter en igle ett eller annet sted og tømmer meg for håp.

Ai ai, dette ble depressivt. Men det er sånn dagene er akkurat nå.

Jeg føler jeg må si noe om tante Tone, litt mer spesifikt, men jeg har ikke så mye mer å si. Det har stått minneord i aviser i flere dager. Jeg holdt selv to taler, en i begravelsen og en i minnestunden. Men nå … nå er stillheten er tilbake, etter noen dagers snakking. Jeg kan si at jeg våknet i dag og husket at for et år og to dager siden var jeg hjemme hos henne i bursdag. Jeg følte meg ikke helt vell og fikk servert et glass med vann og fersk ingefær. Jeg fikk også bekymrede meldinger da jeg dro hjem som lurte på om jeg hadde det bra. Mobilen min er full av meldinger som lurer på om jeg har det bra. Kun de siste månedene kan man se spor av at jeg har sendt henne melding først og spurt om hun har det bra.
Jeg tenker også at jeg kan si at det nærmest er en skandale at hun har gått bort. Som om noen et eller annet sted i universet har gjort feil i regnskapet. «Nei, vent, HUN skulle ikke dø!» sier de kanskje og slår seg selv i pannen. Men nå er det jo for sent for å gjøre noe med det. Så med seg tar hun en evig mengde fortellinger jeg aldri har hørt og et vell av ideer som aldri kommer til live. Hun tar også med seg en bit av alle oss som var glad i henne.

Jeg har bare en konklusjon å komme med når alle disse sorgene og tankene kommer bølgende over meg som en evig mengde skyer: