Sorg

Her har det vært stille en stund. Det er med god grunn. Jeg sørger. Er det sånn man sier det? Jeg er i sorg? Uansett … For to uker og to dager siden i dag døde min tante, Tone Idun Bolstad, etter nesten to ukers opphold på sykehuset. Den siste uken bodde jeg der med familien min, i det minste føltes det sånn. Hver dag startet med å ringe sykepleierne for å høre hvordan natten hadde vært, for så å ringe faren min for å høre hvordan han hadde tenkt dagen, for så å dra ut på sykehuset for nok en dag med våking. Det var en forferdelig slitsom, tung og hard uke. Vi hadde våre øyeblikk med magi, dager der hun sa ting til oss eller vi sa ting til hverandre som løftet oss opp litt igjen. Men det er ikke til å unngå at det å se noen du er glad i sakte dø uten noen mulighet til å hjelpe dem gir en følelse av at en del av deg selv dør med dem.

En drøy uke med planlegging av begravelse, seremoni og minnestund er også over. Det samme er syning av liket og begravelsen i seg selv. Jeg sitter igjen med en tanke om meste parten av det «Jeg skulle ønske jeg var der». Jeg hadde mine øyeblikk der alt var veldig krystallklart, for all del, men stort sett hadde persiennene gått ned i hjernen min og alt ble sett gjennom et filter, som om det var livet til noen andre jeg så og ikke mitt eget. Jeg syns alle dagene er sånn nå. Jeg har øyeblikk med klarhet der jeg kanskje ler av noe veldig morsomt eller gråter fordi en knyttneve av sorg og andre følelser har slått meg flatt ut, men ellers er det tomt.

Den ene sorgen har tatt med seg flere. Ting jeg ikke har tatt stilling til før, men som plutselig kommer for lyset når du får presentert på sølvfat hvor skjørt og vanskelig livet faktisk er. Så nå sørger jeg over flere ting. Som at jeg ikke brukte nok tid med tanta mi. Som at jeg aldri spurte henne om hun faktisk leste boken min og i så fall hva hun syns om den. Jeg sørger over min farmor, gammel og syk, som måtte leve gjennom å miste sin yngste datter. Jeg sørger over tapet av en del av meg selv. Jeg mistet ikke den delen nå, jeg bare innså plutselig at den var borte. Jeg har blitt praktisk, kynisk, til en viss grad kald, drømmeren er borte. Og med drømmeren har gamle vennskap forsvunnet. Ikke på grunn av en enkelt handling eller en krangel, men drømmeren hadde venner å drømme sammen med og det er over. Hva drømmer denne kalde sjelen om? Der den gamle meg ville drømt om fantastiske verdener med drager, genier, feer og magi, drømmer jeg nå om fast inntekt, nok penger til å klare meg relativt greit, et liv uten for mye dritt. Til og med drømmen om å leve som forfatter ebber sakte ut av meg. Som om det sitter en igle ett eller annet sted og tømmer meg for håp.

Ai ai, dette ble depressivt. Men det er sånn dagene er akkurat nå.

Jeg føler jeg må si noe om tante Tone, litt mer spesifikt, men jeg har ikke så mye mer å si. Det har stått minneord i aviser i flere dager. Jeg holdt selv to taler, en i begravelsen og en i minnestunden. Men nå … nå er stillheten er tilbake, etter noen dagers snakking. Jeg kan si at jeg våknet i dag og husket at for et år og to dager siden var jeg hjemme hos henne i bursdag. Jeg følte meg ikke helt vell og fikk servert et glass med vann og fersk ingefær. Jeg fikk også bekymrede meldinger da jeg dro hjem som lurte på om jeg hadde det bra. Mobilen min er full av meldinger som lurer på om jeg har det bra. Kun de siste månedene kan man se spor av at jeg har sendt henne melding først og spurt om hun har det bra.
Jeg tenker også at jeg kan si at det nærmest er en skandale at hun har gått bort. Som om noen et eller annet sted i universet har gjort feil i regnskapet. «Nei, vent, HUN skulle ikke dø!» sier de kanskje og slår seg selv i pannen. Men nå er det jo for sent for å gjøre noe med det. Så med seg tar hun en evig mengde fortellinger jeg aldri har hørt og et vell av ideer som aldri kommer til live. Hun tar også med seg en bit av alle oss som var glad i henne.

Jeg har bare en konklusjon å komme med når alle disse sorgene og tankene kommer bølgende over meg som en evig mengde skyer: