Depresjoner og selvskading

Det er en blogg med mye rart på dette her, men noen ganger må man ta en dyp pust og skrive om de alvorlige tingene. Mitt forrige blogginnlegg var ekstremt depressivt og negativt. Dette er begrunnet der, men det er ikke til å komme bort fra at jeg for tiden kjemper mot depresjon. Igjen. Jeg tenkte derfor å skrive litt om dette temaet, som kanskje ikke så mange snakker om, og hvordan det har utartet seg for meg.


Jeg husker ikke nøyaktig når jeg for første gang ble deprimert. Jeg regner med at det var i niende klasse, det gir liksom mening med de minnene jeg har fra den tiden, men mer nøyaktig enn det kan jeg ikke være. Det er klart, på den tiden visste jeg jo ikke hva det var. Søvnløshet, negativitet, dårlig matlyst, alt dette kunne liksom skyldes så mye annet. Ikke minst situasjonen jeg var i da. På denne tiden ble jeg også introdusert til selvskading. Dette var noe en av vennene mine gjorde og snakket om og jeg tenkte at jeg ville prøve. Hvorfor kan man jo spørre seg om. Antagelig var det for å få oppmerksomhet, men jeg turte aldri å kjøre det løpet ut. Hvis jeg ble spurt om hva kuttene var nektet jeg for at det var noen kutt der eller flyktet fra rommet så fort som mulig. Det er ikke til å komme bort fra at en del katter har fått skylden opp gjennom årene også.


Uansett, selvskading ble fort en del av min hverdag. Jeg kunne fint sitte i klasserommene på ungdomsskolen og kjøre en passerspiss gjennom armen. Eller bore en bic-penn kork inn i huden. Dette har jeg tydelig arr etter enda. Målet var å se blod. Blod var beroligende. I en hverdag preget av mobbing, ustabile venner og frykt var viten om at spisse ting + hud = blod veldig betryggende. Og ikke minst beroligende. Innen utgangen av niende klasse hadde disse tankene utviklet seg til selvmordstanker. Hvorfor ikke kutte hovedpulsårene? Der var det jo masse blod. Og da ville det hele være over. Disse tankene kom med depresjonene som kom stadig hyppigere. Jeg lurer litt på om ungdomsskolens siste år bare var en lang depresjon.


Jeg husker veldig klart den dagen der depresjonen tok helt overtaket. Jeg så svart. Det høres rart ut, men det var som om verden fikk et svart filter rundt seg, som om skygger strakk seg overalt. Det var umulig å unnslippe. Jeg var sikker på at døden var kommet. Det hadde den ikke. Nok en gang reddet jeg meg selv med et dypdykk ut av vår verden og inn i en fantasiverden. Om dette var via Harry Potter bøkene, Ringenes Herre filmene eller World of Warcraft husker jeg ikke, men jeg sitter her enda, så det funket jo.


Selvskading er ikke en lur ting å begynne med. Ikke bare fordi man får arr. Og stol på meg, man får mange arr. Men også fordi det blir din måte å håndtere motgang på. Det blir en avhengighet. Når verden går deg i mot så er det eneste du klarer å tenke på for å bli kvitt følelsene en kniv. Eller et barberblad. Eller en nål. Hva som helst. Antall tilfeller av selvskading har gått kraftig ned siden ungdomsskolen. Det holdt seg på videregående, men i løpet av mine seks år på høgskolen tror jeg ikke det har skjedd mer enn 20 ganger. Har det skjedd i år? Ja, det har det. Fordi det er en avhengighet som jeg må slåss mot hver dag der verden er litt tung. Nå som verden er veldig tung og mørk må jeg slåss mot tanken hver time. For jeg er deprimert nå. Og depresjon og selvskading går hånd i hånd.


Tankene man får når man er deprimert er rare, men ikke uventede. Du duger ikke. Vennene dine liker deg egentlig ikke. De kommer til å forlate deg. Du vil aldri få oppfylt drømmene dine. Du vil aldri finne noen form for kjærlighet. Du vil dø ensom og alene. Hvorfor ikke ende det nå? Stakkars den som ender opp med deg som partner, så ødelagt som du er.

Til å være en art som er godt utviklet for overlevelse kan jammen mennesker være selvdestruktive! Jeg tror depresjonen er i ferd med å lette nå. Det gjør gått å skrive om den også. Jeg håper slik åpenhet kan hjelpe andre. Livet går videre. Gir man ikke etter for de dumme tankene i hodet så kommer det jammen meg en dag i morgen og.