Mimi

Den 27. november ble den ene katten min, Mimi, påkjørt og døde på stedet. Jeg er ekstremt glad i katter og spesielt mine egne så dette var utrolig trist. Faren hennes bor her hos meg fremdeles og han gikk rundt lenge og lette etter henne, hvilket bare var enda tristere. Det falt meg naturlig å ta til pennen for å skrive ut noe av det jeg følte, hvilket det ofte gjør. Dette er skrevet samme kveld. 


Mimi

Jeg ble glad i deg det øyeblikket jeg så deg. Du har vært en av de beste delene av hverdagen min i tre og et halvt år. Plutselig er du borte. Poteavtrykkene dine er fortsatt på gulvet, stuebordet og på sengetøyet. Jeg orker ikke å vaske det vekk, selv om jeg vet de vil forsvinne. I det minste er poteavtrykkene på hjertet mitt permanente.

Mars 2012 flyttet jeg hjemmefra, i en alder av 22. Jeg flyttet fra faren min og to katter som jeg ikke syns jeg skulle flytte på. Jeg var fullstendig klar over at jeg kom til å savne å ha katt, men jeg hadde begynt å vanke på dyrebeskyttelsen og der var det alltid flotte katter til adopsjon. Jeg dro målbevisst dit med en gang jeg var ferdig innflyttet for å adoptere en stor og flott hankatt jeg hadde falt for. Til min forskrekkelse var han reservert! Jeg måtte finne noen andre. Slukøret gikk jeg ned trappen til etasjen der kattene som regel holder til. Det første jeg fikk se var en nett liten svart og hvit frøken som satt i vasken og så på vanndråper dryppe fra kranen. Jeg syns det var forferdelig søtt og gikk for å hilse på. Hun var mer interessert i vanndråpene enn i meg. Denne pusen var Mimi. Jeg tok henne med hjem samme kvelden. Myk, liten og med pipestemme. Akkurat motsatt av hva jeg egentlig hadde tenkt meg. To dager etter angret jeg. Mimi løp rundt og mjauet og bar seg konstant. Jeg bestemte meg for å ringe dyrebeskyttelsen for å spørre om hun hadde oppført seg sånn før. «Å nei» sa de. «Men det er sikkert fordi vi har broren hennes her. De er veldig glad i hverandre». Jeg følte meg nesten litt lurt, men pakket ned katteburet og hentet broren hennes også. Det skulle for øvrig vise seg at det var faren, ikke broren. I hvert fall mest sannsynlig. Som en av de flotte damene på dyrebeskyttelsen pleier å si «kattene kommer ikke på døra med dåpsattest i hånda». Plutselig var vi to katter og et menneske i en litt krokete kjellerleilighet. Bror (som han endte opp med å hete selv om han var en far!) var redd og ville ikke kose noe særlig. Jeg har allikevel ikke angret et øyeblikk på at jeg tok til meg begge. De har vært så glad i hverandre. Det er faktisk vanskelig å finne et bilde av Mimi uten Bror på.

Mimi viste seg å være en glimrende jeger. Våren, sommeren og høsten. Ingen gnager var trygg, og et par fugler gikk det like ille med. Det er ikke rent få ganger jeg har våkner på natten for å jage en mus rundt så jeg kunne få den ut av huset. På denne måten lærte jeg at vanlige husmus kan du plukke opp og slippe ut uten vansker. Spissmus piper og biter som bare det. Og rotter er for øvrig bare søte når de er kjæledyr, ikke når de kommer fra et jorde.

Det tok både Mimi og Bror ganske langt tid å stole på meg, men da tillitten kom var det en fryd. Jeg har ikke tilbrakt en natt alene i senga mi siden. Mimi ble selvfølgelig fornærmet en del ganger, hun var en hunkatt tross alt. En gang tråkket hun på en varm stekeplate. Da ville hun ikke se meg på en stund, for det var jo klart min feil! En gang satte jeg begge to på kattepensjonat mens jeg var på ferie. Det var heller ikke populært. Men de ble knyttet til meg. De sto alltid og tok imot meg når jeg kom hjem. Det er fantastisk koselig å komme hjem til to kosete katter som stryker seg inntil deg og følger deg rundt til du setter deg ned og har tid til å kose. Det er bare en katt som venter på meg nå.

Vi flyttet et par ganger. Mimi klorte meg til blods hver gang jeg prøvde å få henne i buret. Var det noe hun ikke likte var det å bli båret på. Du måtte heller ikke finne på å holde henne fast på noen måte. Hun var en katt som satte pris på å være fri og egen. Faren hennes kan du i motsetning gjøre så å si hva du vil med. Uansett gikk begge flyttingene bra. Vi gikk fra en liten kjellerleilighet til et stort hus der det fantes tusen steder å gjemme seg på. De foretrakk allikevel å sove ved siden av meg, begge to. Selv om jeg byttet soverom to ganger i løpet av seks måneder fulgte de alltid etter. De nøt godt av den store hagen og den lekre katteluken de fikk. Noe de ikke hadde hatt siden de bodde på dyrebeskyttelsen.

For et og et halvt år siden flyttet vi til en avsidesliggende gård. I et lite bryggerhus har vi bodd sammen alle tre. Mimi har vært overalt og ingen steder inne. Hun har smyget seg inn i klesskapet og pelset ned alt jeg eier og har av klær. Hun har makulert papirer i skrivebordet. Hun har dyttet ut gensere fra hyllene og hun har klatret på kjøkkenbenker og bordplater hver gang jeg har snudd ryggen til. Hun har også slåss med alt hun har kommet over av andre katter og villdyr. I et tilfelle endte vi opp hos dyrlegen og det så en stund stygt ut for halen hennes. Heldigvis grodde det fint.

Vi har hatt det fint her. Alle musene, fuglene og gjørmete potesporene har vært fullstendig verdt det for alle de fine stundene. Alle sene kveldene med en pus på hver side i sofaen. Alle tidlige morgener der Mimi har kommet løpende og pipende med en gang hun har hørt at jeg har vært våken for å få kos. Alle de nydelige stundene der Mimi og Bror har vasket og kost hverandre og sovet i en haug. Hverken jeg eller Bror setter pris på hvor stille det er blitt her nå. Vi vil mye heller ha døde mus under senga og gjørme på gulvet. Jeg skulle ønske du kunne komme tilbake til meg Mimi. Tre år med deg var altfor lite tid. Du var en av de rareste, søteste og morsomste kattene jeg noen gang har møtt. Jeg vil aldri glemme deg.