Angst

For en liten stund tilbake skrev jeg et bidrag til en konkurranse der man skulle skrive om sin opplevelse rundt PTSS/PTSD. Jeg vant ikke denne konkurransen, men jeg tenker teksten allikevel kommer godt med på denne nettsiden. Det er relativt personlig, men nok en gang ikke skrevet med tanke på å henge ut noen. Jeg ønsker bare å vise hvordan ting kan utarte seg i hodet på noen selv om de på utsiden er helt stille. 

En uke

I trå år levde jeg med konstant frykt. I tre år trodde jeg at alle var ute etter å skade meg, og det var ikke en irrasjonell frykt. Da jeg det påfølgende året etter at jeg var ute av denne situasjonen fikk diagnosen post traumatisk stress syndrom trodde jeg ikke noe på det. Man må jo ha opplevd ting som flystyrter, krig eller mordforsøk for å få det, ikke sant? Men nei, post traumatisk stress kan utarte seg på mange forskjellige måter. Det er like variert som personene som kan oppleve det og like variert som tingene de har opplevd.

Jeg ser ting litt klarer nå, selv om det er mange minner som er borte. De er nok borte av en grunn. Jeg vil ta dere med på en vanlig uke i mitt liv da dette konstante stresset var på sitt verste. Min uke startet med mentale forberedelser på søndag.

Søndag våkner jeg langt ut på dagen. Jeg var oppe sent på natten før, veldig sent. Jeg står opp, skrur på TV-en, spiser rester fra dagen før og skrur på PC-en. Søndag. Det betyr at mandag er like rundt hjørnet. Frykten melder seg. Blir jeg kjørt på skolen i morgen? Eller må jeg ta bussen? Jeg skulker hvis jeg må ta bussen. Jeg mener, tenk hvis den er full av folk og jeg må stå? Tenk om det er folk på holdeplassen?  Tenk om det er noen av dem? Tenk om det er glatt ute og folk samler seg rundt meg og ler? Det har skjedd før …

Pappa er visst hjemme og kan kjøre meg. Men hva så? Burde jeg komme sent eller tidlig? Komme jeg sent må jeg komme meg gjennom folkemengden på veien til klasserommet. Hva hvis noen der er slemme? Nei, det er best å komme tidlig. Selv om det betyr at jeg må sitte lenge alene.

Uroen gnager resten av dagen. Jeg begraver den så godt jeg kan i online spill. Jeg går ikke ut av huset. Det er en hel verden av fiender og farer der ute. Lenge etter at faren min har lagt seg kommer jeg meg i seng. Jeg sovner med TV-en på. Kan ikke ligge alene med tankene mine.

Mandag morgen forsover jeg meg. Jeg våkner med vondt i magen og er kvalm når jeg setter meg i bilen til pappa. Han er irritert fordi han nok en gang må kjøre meg. Jeg er irritert fordi jeg er redd. Jeg er nok en gang på vei ut i verden der det er folk overalt. Mye folk. På en eller annen måte kommer jeg meg til klasserommet helskinnet. Jeg gjemmer meg bak PC-en og blir der så lenge det lar seg gjøre. I timene skulle jeg ønske jeg turte å rekke opp hånda, for jeg kan mange svar og liker faktisk å lese høyt. Men det er over 20 andre elever i rommet. Alle er en potensiell trussel. Best å gjøre seg så usynlig som mulig.

Etter skolen slår jeg følge med den eneste vennen jeg har til bussentralen. Uheldigvis skal vi ikke samme vei. Noen ganger hopper hun over første bussen hjem for å holde meg med selskap til bussen min kommer. Hun vet at jeg er redd. Det er tryggere å ta bussen herfra enn hjemmefra. Hvis jeg passer på hvor jeg står og er tidlig ute kan jeg være førstemann inn. Da får jeg en av de trygge setene. De som er rett bak midtdørene. Så jeg kan komme meg raskt av bussen på stoppet mitt. Jeg bruker solbriller og har høy musikk på ørene. Da hører jeg ikke om noen sier noe til meg eller om meg. Med solbrillene på kan jeg allikevel holde alle på bussen under oppsyn uten at de ser det.

Hjemme venter PC-en, internett og tryggheten. Vel innenfor døren faller frykten av meg og jeg spiser, ser på TV og spiller i ro. I hvert fall helt til kvelden kommer. Løftet om morgendagens runde ute i verden gjør meg nok en gang urolig.

Tirsdag. Jeg drar på skolen uten mat. Tenker at jeg kanskje kan kjøpe noe i kantina. Hvis vennen min blir med. Hun gjør det. Vi sitter sammen og spiser i storefri, på gelenderet i tredjeetasje. Der er det aldri noen. Noen sier allikevel noe om oss mens de går forbi. Hun fnyser og ignorerer det. Jeg husker det enda.

Etter storefri sier læreren at vi skal være i auditoriet. Jeg blir redd. Flere klasser på et sted. Lite plass. Hvor skal jeg sitte? Jeg foretrekker å sitte lagt foran, ved dørene, så jeg kan stikke av. Det blir sjeldent noe av, med mindre jeg vil sitte alene. De jeg vil sitte sammen med, som jeg føler meg relativt trygg på, vil sitte i midten. Så de ser godt. Jeg ser ingenting. Jeg bruker hele tiden på å følge med på de rundt meg. Hvem sitter hvor? Hvor befinner den største trusselen seg?

Onsdag betyr at det ikke er så mange dager av uken igjen. Men det betyr også gym. Jeg «glemmer» gym tøy. Det vil si, det faller meg ikke en gang inn å ta det med. Først skrifte og være sårbar sammen med andre, så tvinges til gruppeaktiviteter der jeg kan bli angrepet fra mange kanter både fysisk og psykisk og så være sårbar i garderoben igjen? Til og med dusje sammen med andre? Nei takk. Gymlæreren vet at jeg glemmer det med vilje. Han får meg til å gå tur i stedet. Det er greit for meg. Alene med musikk på ørene. Det er ikke så verst. Men på et eller annet tidspunkt må man tilbake til virkeligheten. Tilbake til menneskene. Jeg vet at min konstante unnviking av gymfaget vil gjøre at jeg får dårlig karakter. Kanskje til og med at jeg stryker. Men jeg får meg ikke til å delta mer enn absolutt nødvendig. Bare tanken er nok til å gjøre meg kvalm av frykt.

Torsdag. Torsdag har jeg en fritime før lunsj. Hvis vennen min er der går vi sammen vekk fra skolen. Vekk fra problemene og uroen. Til en liten kafé der vi kan spise lunsj uten bråket og maset fra alle de andre elevene. Det er som regel veldig lite folk der. Men vi må fra derfra før fritimen er over. Så vi ikke havner i strømmen av andre elever som skal ut og spise. På veien tilbake snakker vi om virkelighetsfjerne ting. Om fantasiverdener der vi har all kontrollen og alt alltid ender godt. Men vi snakker også om en annen ting vi har felles. Selvskadingen og selvmordstankene. «Hvis du dør følger jeg etter» er et gjengående tema. Useriøse selvmordspakter.

Fredag etter skolen er ukens høydepunkt. Endelig er skoleuken over. Jeg parkerer meg bak TV og PC og blir der. Helt til faren min sier at han skal bort på lørdag og kommer først hjem på søndag. Tenk hvis noen bryter seg inn? Tenk om noen jeg ikke kjenner ringer på? Tenk om noen prøver å drepe meg? Eller i hvert fall skade meg? Jeg ringer rundt. Til slutt får jeg tak i en venn som kan sove hos meg. Det er ikke like trygt som å ha pappa der, men mye tryggere enn å være alene. Nå må jeg bare koordinere sånn at jeg ikke er alene mer enn absolutt nødvendig. Hvis jeg får faren min til å hente vennen min kan jeg være med i bilen og da er jeg ikke alene i det hele tatt. Hvis vennen min blir kjørt til meg kan de komme før pappa drar og da er jeg heller ikke alene. Som regel går det seg til. Men ikke alltid.

Lørdag får jeg 200 kroner av pappa. Når vennen min kommer ser vi på film og spiller spill så lenge som mulig, men til slutt må vi gjøre det vi har utsatt så lenge som mulig. Vi må gå ned til butikken og handle. Det er ikke en veldig lang tur. Kanskje et kvarter hver vei. Veien er alltid tom. Vi må gå forbi en barneskole, men som regel er det ingen der og leker på lørdager. Butikken er også relativt tom. Bare noen stamkunder som kjøper sine vanlige pakker med øl og lar alle andre være i fred. Vi kjøper alltid inn til taco, pluss brus og godteri. Det blir en bra dag. Vi spiser, ser film og ler sammen. Når det blir mørkt ute er jeg alltid redd, men det går bra så lenge jeg ikke er alene. Når jeg er alene har jeg på alt lyset og høy lyd på TV-en på stua og så på soverommet. Jeg sjekker alle dører og vinduer. Jeg dusjer aldri når jeg er alene hjemme. Det er altfor sårbart. Da kan jeg jo ikke høre det hvis noen bryter seg inn.

Livet mitt var veldig lenge styrt av den konstante frykten og stresset som kom med det. Jeg var spesielt redd for mennesker og hva de kunne gjøre meg. Jeg dro aldri på kino, konserter eller fester. Jeg hadde aldri kjæreste. Jeg tålte ikke at folk tok på meg. Lenge rykket jeg alltid til som om de skulle slå når noen prøvde å gi meg en klem. Jeg droppet ut av skolen og låste meg inne, vekk fra verden, i et halvt år. Jeg fikk etter hvert den hjelpen jeg trengte, men jeg skulle ønske den hadde kommet før. Jeg led i stillhet. Jeg sa aldri noe til noen. Ikke under de traumatiske hendelsene og ikke da reaksjonene kom heller.

Det verste med denne perioden var å gå rundt og være redd hele tiden. Det å ikke stole på et eneste menneske på grunn av det en håndfull hadde gjort mot meg i ungdomstiden. Jeg så bare vold, trusler og mobbing i hvert eneste ansikt jeg så. Dette gjaldt spesielt enkelte situasjoner der minner blandet seg med virkeligheten. Hvis folk var på samme alder som de som hjemsøkte meg, hvis det var større grupper av folk som lo, ungdommer i butikken, på bussen, på skolen. Alle lo av meg hele tiden. I hvert fall i hodet mitt. Minnene blandet seg sammen med virkeligheten og ble et eneste virvar av frykt og virkelighetsflukter.