Depresjoner og selvskading

Det er en blogg med mye rart på dette her, men noen ganger må man ta en dyp pust og skrive om de alvorlige tingene. Mitt forrige blogginnlegg var ekstremt depressivt og negativt. Dette er begrunnet der, men det er ikke til å komme bort fra at jeg for tiden kjemper mot depresjon. Igjen. Jeg tenkte derfor å skrive litt om dette temaet, som kanskje ikke så mange snakker om, og hvordan det har utartet seg for meg.


Jeg husker ikke nøyaktig når jeg for første gang ble deprimert. Jeg regner med at det var i niende klasse, det gir liksom mening med de minnene jeg har fra den tiden, men mer nøyaktig enn det kan jeg ikke være. Det er klart, på den tiden visste jeg jo ikke hva det var. Søvnløshet, negativitet, dårlig matlyst, alt dette kunne liksom skyldes så mye annet. Ikke minst situasjonen jeg var i da. På denne tiden ble jeg også introdusert til selvskading. Dette var noe en av vennene mine gjorde og snakket om og jeg tenkte at jeg ville prøve. Hvorfor kan man jo spørre seg om. Antagelig var det for å få oppmerksomhet, men jeg turte aldri å kjøre det løpet ut. Hvis jeg ble spurt om hva kuttene var nektet jeg for at det var noen kutt der eller flyktet fra rommet så fort som mulig. Det er ikke til å komme bort fra at en del katter har fått skylden opp gjennom årene også.


Uansett, selvskading ble fort en del av min hverdag. Jeg kunne fint sitte i klasserommene på ungdomsskolen og kjøre en passerspiss gjennom armen. Eller bore en bic-penn kork inn i huden. Dette har jeg tydelig arr etter enda. Målet var å se blod. Blod var beroligende. I en hverdag preget av mobbing, ustabile venner og frykt var viten om at spisse ting + hud = blod veldig betryggende. Og ikke minst beroligende. Innen utgangen av niende klasse hadde disse tankene utviklet seg til selvmordstanker. Hvorfor ikke kutte hovedpulsårene? Der var det jo masse blod. Og da ville det hele være over. Disse tankene kom med depresjonene som kom stadig hyppigere. Jeg lurer litt på om ungdomsskolens siste år bare var en lang depresjon.


Jeg husker veldig klart den dagen der depresjonen tok helt overtaket. Jeg så svart. Det høres rart ut, men det var som om verden fikk et svart filter rundt seg, som om skygger strakk seg overalt. Det var umulig å unnslippe. Jeg var sikker på at døden var kommet. Det hadde den ikke. Nok en gang reddet jeg meg selv med et dypdykk ut av vår verden og inn i en fantasiverden. Om dette var via Harry Potter bøkene, Ringenes Herre filmene eller World of Warcraft husker jeg ikke, men jeg sitter her enda, så det funket jo.


Selvskading er ikke en lur ting å begynne med. Ikke bare fordi man får arr. Og stol på meg, man får mange arr. Men også fordi det blir din måte å håndtere motgang på. Det blir en avhengighet. Når verden går deg i mot så er det eneste du klarer å tenke på for å bli kvitt følelsene en kniv. Eller et barberblad. Eller en nål. Hva som helst. Antall tilfeller av selvskading har gått kraftig ned siden ungdomsskolen. Det holdt seg på videregående, men i løpet av mine seks år på høgskolen tror jeg ikke det har skjedd mer enn 20 ganger. Har det skjedd i år? Ja, det har det. Fordi det er en avhengighet som jeg må slåss mot hver dag der verden er litt tung. Nå som verden er veldig tung og mørk må jeg slåss mot tanken hver time. For jeg er deprimert nå. Og depresjon og selvskading går hånd i hånd.


Tankene man får når man er deprimert er rare, men ikke uventede. Du duger ikke. Vennene dine liker deg egentlig ikke. De kommer til å forlate deg. Du vil aldri få oppfylt drømmene dine. Du vil aldri finne noen form for kjærlighet. Du vil dø ensom og alene. Hvorfor ikke ende det nå? Stakkars den som ender opp med deg som partner, så ødelagt som du er.

Til å være en art som er godt utviklet for overlevelse kan jammen mennesker være selvdestruktive! Jeg tror depresjonen er i ferd med å lette nå. Det gjør gått å skrive om den også. Jeg håper slik åpenhet kan hjelpe andre. Livet går videre. Gir man ikke etter for de dumme tankene i hodet så kommer det jammen meg en dag i morgen og.

Sorg

Her har det vært stille en stund. Det er med god grunn. Jeg sørger. Er det sånn man sier det? Jeg er i sorg? Uansett … For to uker og to dager siden i dag døde min tante, Tone Idun Bolstad, etter nesten to ukers opphold på sykehuset. Den siste uken bodde jeg der med familien min, i det minste føltes det sånn. Hver dag startet med å ringe sykepleierne for å høre hvordan natten hadde vært, for så å ringe faren min for å høre hvordan han hadde tenkt dagen, for så å dra ut på sykehuset for nok en dag med våking. Det var en forferdelig slitsom, tung og hard uke. Vi hadde våre øyeblikk med magi, dager der hun sa ting til oss eller vi sa ting til hverandre som løftet oss opp litt igjen. Men det er ikke til å unngå at det å se noen du er glad i sakte dø uten noen mulighet til å hjelpe dem gir en følelse av at en del av deg selv dør med dem.

En drøy uke med planlegging av begravelse, seremoni og minnestund er også over. Det samme er syning av liket og begravelsen i seg selv. Jeg sitter igjen med en tanke om meste parten av det «Jeg skulle ønske jeg var der». Jeg hadde mine øyeblikk der alt var veldig krystallklart, for all del, men stort sett hadde persiennene gått ned i hjernen min og alt ble sett gjennom et filter, som om det var livet til noen andre jeg så og ikke mitt eget. Jeg syns alle dagene er sånn nå. Jeg har øyeblikk med klarhet der jeg kanskje ler av noe veldig morsomt eller gråter fordi en knyttneve av sorg og andre følelser har slått meg flatt ut, men ellers er det tomt.

Den ene sorgen har tatt med seg flere. Ting jeg ikke har tatt stilling til før, men som plutselig kommer for lyset når du får presentert på sølvfat hvor skjørt og vanskelig livet faktisk er. Så nå sørger jeg over flere ting. Som at jeg ikke brukte nok tid med tanta mi. Som at jeg aldri spurte henne om hun faktisk leste boken min og i så fall hva hun syns om den. Jeg sørger over min farmor, gammel og syk, som måtte leve gjennom å miste sin yngste datter. Jeg sørger over tapet av en del av meg selv. Jeg mistet ikke den delen nå, jeg bare innså plutselig at den var borte. Jeg har blitt praktisk, kynisk, til en viss grad kald, drømmeren er borte. Og med drømmeren har gamle vennskap forsvunnet. Ikke på grunn av en enkelt handling eller en krangel, men drømmeren hadde venner å drømme sammen med og det er over. Hva drømmer denne kalde sjelen om? Der den gamle meg ville drømt om fantastiske verdener med drager, genier, feer og magi, drømmer jeg nå om fast inntekt, nok penger til å klare meg relativt greit, et liv uten for mye dritt. Til og med drømmen om å leve som forfatter ebber sakte ut av meg. Som om det sitter en igle ett eller annet sted og tømmer meg for håp.

Ai ai, dette ble depressivt. Men det er sånn dagene er akkurat nå.

Jeg føler jeg må si noe om tante Tone, litt mer spesifikt, men jeg har ikke så mye mer å si. Det har stått minneord i aviser i flere dager. Jeg holdt selv to taler, en i begravelsen og en i minnestunden. Men nå … nå er stillheten er tilbake, etter noen dagers snakking. Jeg kan si at jeg våknet i dag og husket at for et år og to dager siden var jeg hjemme hos henne i bursdag. Jeg følte meg ikke helt vell og fikk servert et glass med vann og fersk ingefær. Jeg fikk også bekymrede meldinger da jeg dro hjem som lurte på om jeg hadde det bra. Mobilen min er full av meldinger som lurer på om jeg har det bra. Kun de siste månedene kan man se spor av at jeg har sendt henne melding først og spurt om hun har det bra.
Jeg tenker også at jeg kan si at det nærmest er en skandale at hun har gått bort. Som om noen et eller annet sted i universet har gjort feil i regnskapet. «Nei, vent, HUN skulle ikke dø!» sier de kanskje og slår seg selv i pannen. Men nå er det jo for sent for å gjøre noe med det. Så med seg tar hun en evig mengde fortellinger jeg aldri har hørt og et vell av ideer som aldri kommer til live. Hun tar også med seg en bit av alle oss som var glad i henne.

Jeg har bare en konklusjon å komme med når alle disse sorgene og tankene kommer bølgende over meg som en evig mengde skyer: