Redd meg!

Etter mange uker (eller måneder?) stillhet, vekkes bloggen sakte til liv igjen. Jeg har gått fra student, til arbeidsledig, til overarbeidet i løpet av en periode på fire måneder. Hei hvor det går! Og det må sies at visse ting er vanskelig. Hovedgrunnen til det er at jeg i sommer, etter syv år på angstmedisiner, bestemte meg for å kutte dem ut. De hadde gjort sin jobb på godt vis. Takket være dem klarte jeg å slutte å se på alle mennesker som en potensiell fare. Jeg klarte å gå ut av huset igjen. Sitte i kinosaler. Gjøre ferdig skolen. Leve. Men så ble de problemet. Jeg flatet ut. Jeg satt igjen på slutten av hver dag med en følelse av at noe var feil, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva det var. Men det var ikke så rart, siden det var følelsene som var feil. Jeg følte ingenting. Jeg kunne høre meg selv le, men hadde det egentlig ikke gøy. Jeg kunne oppleve noe trist, vite at det var trist, men ikke bli trist. Og verst av alt, jeg kunne se på de jeg var glad i å ikke kjenne at jeg var glad i dem. Jeg fortalte meg selv at jeg var blitt en robot.

Dette skjedde lenge før sommeren, men det var først i sommer jeg skjønte at pillene kunne ha noe med saken å gjøre. Så etter samtale med lege og med de rundt meg sluttet jeg. Det gikk veldig bra veldig lenge. Men så plutselig står verden på hodet. Emotional roller-coaster er kanskje en klisjé ting å si, men det gjør det ikke mindre sant. Glad et øyeblikk, så sint, så lei meg, så sjenert, så glad igjen. Jeg liker ikke å sitte hjemme for meg selv, men jeg må dra meg selv ut av huset. Jeg vil ikke på jobb, men jeg elsker jobben min. Forvirrende? Det syns jeg og.

De gode nyhetene er at jeg føler igjen. Hele tiden. Jeg er engasjert igjen. Jeg blir sint på nyhetene, på politikere, på andre og på meg selv. Jeg blir glad for gode nyheter, glad når jeg presterer noe og glad for å se igjen folk jeg savner. Jeg kommer meg ikke mer enn 5 minutter inn i en Disney film før jeg begynner å grine, men hei, vi har alle våre byrder å bære. (Hvorfor vil ingen adoptere Oliver? Nydelige lille, røde kattungen!) Jeg har fått tilbake evnen til å rødme og den er ikke så festlig. Det skjer sjeldent, men alltid på upassende tidspunkter. Jeg har også fått tilbake evnen til å umiddelbart mislike noen og nesten ikke klare å legge skjul på det. Jeg må flere ganger daglig stoppe meg selv fra å si akkurat det jeg mener, fordi det jeg mener er ofte så pass krast at det ikke er sikkert jeg ville kommet uskadet fra det.

Så går jeg rundt da, i disse spenningskurvene hele dagen. Fra et ytterpunkt til et annet. Og jeg begynner å tenke på ting er liker godt. Eventyr, filmer, bøker, og spinner mine egne historier. For fantasien er tilbake for fullt. Jeg er nå på samme sted som jeg var før ungdomsskolen. Jeg kan se en hel film utfolde seg i mitt eget hode mens jeg ligger og stirrer på taket før jeg sovner. Det er ingen grenser. Skrivegleden har kommet feiende tilbake med det. Men det er klart, også her må jeg begrense meg selv. Jeg har jo spesifikke skriveprosjekter jeg jobber med, og ikke alt passer seg til hva som helst. I mitt nåværende prosjekt, som er meget realistisk (sjokkerende nok), er det litt upassende å plutselig slenge inn magi for eksempel.

Uansett, poenget mitt her (hvis jeg har noe poeng?) handler om de historiene vi er glad i. De eventyrene som går igjen og igjen på film og på TV og i bøker. Historier der hovedpersonen(e) ofte er feilbarlige og kanskje litt ødelagt, men så kommer noen inn i livet deres. Noen som kan pusle dem sammen igjen. Noen som kan redde dem ut fra sitt eget kaos. Og hovedpersonen i litt mer moderne tolkninger redder dem ofte tilbake. Men man redder aldri seg selv. Og det er det som er problemet. De færreste av oss vil noen gang møte noen som kunne tenke seg å bruke en evighet på å sette oss sammen igjen. Vi kan ha perioder der vi får hjelp, av venner, familie eller profesjonelle, men stort sett er det du som må jobbe med deg. For du er jo sammen med deg hele tiden! Man kan ikke sitte å vente på at noen skal komme til unnsetning. Ingen småfeit rørlegger i rød bukse kommer til å storme ned slottet til monsteret (dine egne problemer personifisert) hver gang du blir kidnappet. Ingen ridder på hvit hest vil klatre opp i tårnet av dine plager hver gang de veier deg ned. Kanskje noen ganger, men ærlig talt, etter fem - seks ganger begynner det å bli gammalt. Du må jobbe med deg selv.

Det er det jeg har kommet frem til. Du kan selvfølgelig be om hjelp når du trenger det, og noen trenger det jo hele tiden. Men som min lege fortalte meg forrige uke: jeg er nå for frisk for offentlig tilbud til hjelp. Enten kan jeg betale dyre dommer for å få hjelp privat, eller jeg kan ta det som et pokkers komplement og ta den siste biten sjøl.

NB: det er absolutt ikke anbefalt å slutte på noen form for medisin uten å ha snakket med legen først. Medisiner skal ikke tulles med.

PS: dette betyr også at du ikke trenger å bruke hele tiden din på å prøve å redde noen andre. De må ville redde seg selv, ellers er det faktisk ikke noe poeng. Det blir bare den samme banen på Super Mario World om og om igjen.

Hello darkness, my old friend

Nok en gang skal denne bloggen fungere som en psykolog fordi jeg ikke har penger til en privat en og ventelisten til en offentlig en er så lang at det er latterlig. Sist jeg stilte meg i kø til offentlig psykolog fikk jeg "hastevedtak" og måtte allikevel vente i åtte uker... innen den tid var jeg jo stabla på beina igjen så og si.

Uansett, jeg har slitt med litt diverse ting denne sommeren. På begynnelsen av sommeren, rundt midten av juni, begynte faktisk bulimi å bli et problem for meg.
"Hva? Bulimi? Men du er jo slankeoperert, kan du i det hele tatt kaste opp?"
Et veldig godt spørsmål, kjære publikum. Svaret er; ja, det kan jeg. Hvis jeg nylig har spist kan jeg nå så og si kaste opp på kommando. Dette fant jeg ut da jeg hadde eksepsjonelt dårlig samvittighet etter å ha hivd i meg altfor mye is under et middagselskap. All isen kom opp igjen og jeg kunne droppe den dårlige samvittigheten. Det var jo deilig. Så da gjorde jeg det igjen neste gang jeg fikk dårlig samvittighet. Og igjen. Og igjen. Plutselig innså jeg at det var blitt et problem og gjorde noen undersøkelser. Visst nok er ikke dette så uvanlig blant gastric bypass opererte pasienter som har slitt med spiseforstyrrelser før operasjonen. Ja ja, det kunne kanskje noen sagt før jeg lot meg skjære i?
Heldigvis gikk denne fasen over like fort som den kom. Det varte i ca en måned og så var det slutt. Nå er vi over på nye problemer.

Som jeg har nevnt før i denne bloggen sliter jeg med å være ekstremt passiv og følelsesløs. Jeg kan virke empatisk og hyggelig, men tro meg, jeg føler ingenting på innsiden. I hvert fall gjorde jeg ikke det. Etter snakk med både lege og psykolog kom jeg fram til at dette fort kan være fordi jeg de siste syv årene har gått på cipralex. Dette grunnet den ekstreme angsten jeg fikk etter ungdomsskolen. Jeg gikk ned til minimumsdose av denne medisinen ca et halvt år etter operasjonen, men det endret ikke følelsesmønsteret mitt noe særlig. Så nå er jeg helt uten. Jeg er på dag fire eller fem (ting går litt i surr når hjernen står uten kunstig tilførte kjemikalier) og jeg har blitt truffet av min første bølge av depresjon. Hva kom det av? Vel, jeg leste Harry Potter and the Cursed Child i løpet av dagen og havnet i en nedover spiral av melankoli og sorg over barndommen som er over og de delene av meg som har blitt borte for alltid. Det er som Tolkien så godt skrev en gang i tiden; "hvordan plukke opp bitene av et gammelt liv når alt du er har endret seg?" Sant nok skrev han dette med tanke på krig, men jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss litt igjen. Har vi vært gjennom ting som har endret oss (muligens til det verre) kan det være vondt å bli konfrontert med hvordan man var før og den lykken man opplevde da. En lykke som for meg føltes mye mer ekte.

Det er vanskelig å overbevise seg selv om å slutte å være deprimert når man er deprimert over livet i seg selv. Ikke aspekter ved eget liv, men hele dritten. Små utspring av glede i en lang og vanskelig ferd som ender opp under bakken. Huff. Men man kommer seg videre. I dag velger jeg å selvbehandle med Disturbed sin versjon av "The sound of silence", masse sjokolade (eller så mye som jeg tåler) og dataspill. Kanskje er i morgen en mye finere dag. Kanskje ikke. Den som lever får se.

Elines fosterhjem for utilpassede katter

Alle som kjenner meg vet at jeg er over gjennomsnittet opptatt av dyr og da spesielt katter. Jeg er så ofte jeg kan på Dyrebeskyttelsens avdeling i Tønsberg-Horten (som forøvrig ligger på Skoppum) og har adoptert fem katter derfra siden jeg ble voksen. To av dem bor hos meg, en ble igjen hos pappa da jeg flyttet hjemmefra og to har dessverre vandret til kattehimmelen. Men det er ikke fritt for at det er mange flere enn de fem som trenger hjem. I mange tilfeller er det også katter som trenger trening på å bo hos mennesker og erfaring om at mennesker ikke er slemme før de kan adopteres ut. Her kommer fosterhjemmene inn. Fosterhjemmene er en så essensiell del av det vi driver med at vi aldri hadde klart oss uten dem og er dem evig takknemlige. De stiller opp med hus og kos til pusene uten lønn. Som en av mine kolleger sier: "De får sin lønn i himmelen". Vi får jo håpe det!

Uansett! Det er ikke fritt for at jeg er av typen som tar jobben hjem med meg. En dag på telefonvakt på senteret dukket plutselig spørsmålet: "Kan ikke du ta noen i fosterhjem" opp. Jo, det kunne jeg selvfølgelig. Jeg så for meg kattunger, for å være ærlig. Det var ikke akkurat det jeg fikk!

Her ser vi Tiril (den tydelig redde pusen) og Snø (den hvite sjarmklumpen). De hadde bodd sammen på rom en stund. Snø hadde vært adoptert ut, men hadde kommet i retur, dessverre, fordi eieren ikke hadde anledning til å ta jobben med sosialisering. For Snø, som mange andre katter som kommer til oss, trengte sosialisering. Det skjer når kattunger blir født ute, eller blir dumpet ute, og mister det forholdet til mennesker som kattunger som blir født i trygge omgivelser får. De begynner å se mennesker som noe skummelt og bråkete som går rundt der de bor i stedet for som kilder til mat, kos og husly. Tiril har nok erfart både et og annet skummelt fra mennesker som går over dette og har vært husløs lenge. Hun er og forblir veldig skeptisk.

De fikk sitt eget rom hos meg der alle møblene damene på dyrebeskyttelsen sendte med meg ble plassert ut og leker ble strødd utover. Etter det lot jeg dem være i fred et par dager. Jeg sørget selvfølgelig for mat, vann og ren do, men stort sett skulle de få lov til å bli vandt til sine nye omgivelser og lydene i huset i ro og mak. Det var nesten så jeg kunne glemme at de var der. De lagde aldri en lyd. Når jeg kikket inn lå de i en krok eller inne i kattehulene sine og ville ikke bli tatt på. Ting forandrer seg heldigvis.

En dag var jeg for treg med å lukke døra bak meg så den lille katten min, Tert som er rundt 10 måneder gammel, snek seg inn på rommet sammen med meg. Jeg tenkte at dette kunne umulig gå bra, men jommen tok jeg feil. Det viser seg at Tert er en ypperlig terapikatt som bare vil snuse på, leke med og kose med de andre. Tiril ga han ikke akkurat stor respons, men Snø var veldig interessert. Neimen fikk ikke Tert lurt din lille hvite klumpen ut på gulvet.

Man kan se en liten videosnutt av dette her: https://youtu.be/_hXzAS1hEUI

Etter dette har det bare gått oppover for Snø. Selvfølgelig har det dukket opp noe uventet. Snø som egentlig het Snøfrid viste seg å ha snøballer så da ble det bare Snø. En veldig pen og yndig hankatt med andre ord. Da jeg kom hjem fra en ukes ferie der kattene hadde blitt passet av en av englene fra senteret var Snø faktisk glad for å se meg. Han klatret opp i sengen og koste og malte uten grenser. Han ble livredd da faren min ville si hei, fordi menn er skumle visstnok, men kom seg etterhvert. Dette blir en flott katt!

Tiril vet jeg ikke helt hva jeg skal si om. Hun kan prøve å leke litt hvis man er veldig tålmodig, men stort sett ligger hun i et hjørne og gjemmer seg når det er folk på rommet. Slipper jeg henne ut av rommet legger hun seg under senga mi og gjemmer seg der. Hun kan like å bli klødd bak øret og under haka, men man skal nærme seg ekstremt forsiktig. Hun er i det minste ikke aggressiv. Hun har aldri prøvd å angripe eller frese. Kanskje finnes det en fin låve hun kan bo på et sted? Jeg vet ikke. De blir i hvert fall boende hos meg en liten stund til!

Har man plass og tid kan jeg anbefale å være fosterhjem. Dyrebeskyttelsen står for mat, sand og utstyr, så det eneste man må ha er et eget rom i huset og ikke minste mye hjerterom. Tålmodighet og omsorg er også veldig lurt. De fleste kattene er ikke fikset over natten! Men det er noe helt spesielt i gleden av å vite at man har forandret livet til en pus som før syns alt var skummelt og som nå kan nyte livet. En glede som er verdt å oppleve syns jeg.

Ny hverdag, nye muligheter

Det er strålende varmt i solen i dag. Jeg har tilbrakt mangfoldige timer i solen i helgen, hvilket er meget ulikt meg. Jeg har alltid vært den som har gjemt seg inne i skyggen og skydd solen som en pest. Nå har jeg fått farge. Skille til og med. Og jeg har klatret på et lite fjell uten å bli dødssliten av det. Tidene forandrer seg. Før ville det vært dagens store prosjekt å gå på tur i så mange oppoverbakker. Nå var det bare del en av dagsplanen. Videre skal jeg plante ut i hagen og dra på middag hos noen venner. Nye tider.

Sånn er det egentlig hver dag. Jeg gjør noe aktivt. Noen dager betyr det styrketrening, noen dager svømming, noen dager sykling, noen dager en lang tur i skogen. Og så videre til andre ting. Nye muligheter dukker opp når man får tilbake en del selvfølelse og tro på sine egne evner. Så jeg har grepet noen sjanser og fått noen resultater. Som en ny ekstrajobb. Og ikke minst, kontakt med en nettbutikk som ville at jeg skulle anmelde et produkt. Så det skal jeg gjøre nå. Hold dere fast folkens, her følger det litt reklame!

En pakke fra Alphageek ventet på meg hos posten en dag. Jeg åpnet den spent og ble møtt med dette:

Harry Potter. Det var passe midt i blinken for meg. Jeg er jo bare litt fan! Men hva skal man si om denne koppen? At den passer godt inn med inventaret mitt? Det gjør den forsåvidt...

Men det er det som står på baksiden av koppen som er det beste. "Don't let the muggles get you down". Visdomsord til oss alle. "Muggles" trenger jo ikke nødvendigvis å være umagiske folk. Det kan være folk som ikke tror på evnene dine. Folk som ikke støtter deg. Folk som rett og slett har utrolig teite meninger (les: Donald Trump?) Men så lenge du tror på deg selv, spiller det jo ingen rolle. Så lenge dine med-magiske folk (les: dine venner, dine med trollmenn, din familie kanskje?) har troen. Det minner egentlig om et sitat fra Peter Pan: "All you need is faith, trust and a little bit of pixie dust!"

I en monoton hverdag der dagligdagse gjøremål og hverdagens fjas og mas kommer i første rekke er det fort gjort å glemme det man aller helst vil gjøre her i verden. Så kanskje gompen/muggle som du ikke skal la dra deg ned er deg selv? Uansett, dette er en glimrende tekopp (det må bli tekopp når det gjelder meg, siden jeg ikke liker kaffe) som skal få lov til å bli med på jobb opp til flere ganger. Nå på sommeren blir det nok mest sitronvann og iste i den, men dog...

Nyt varmen folkens!

PS: sjekk gjerne ut nettsiden til Alphageek, det er utrolig mye gøy der!

http://www.alphageek.no/

Senkveldsfilosofi

Jeg leser stadig ordet “håp” på folk sine statuser på sosiale medier og hører det brukt I daglig tale. Jeg tror det er et veldig overbrukt og undervurdert ord. Litt som hat. Hater du virkelig husarbeid? Brenner det i deg som en uslokkelig flamme? Håper du virkelig at det blir fint vær i morgen? Er dette også en uslokkelig flamme?

Ord som innebærer store følelser slenges ofte inn i det daglige, som om de ikke betyr noe. Jeg for min del tror at visse ting betyr veldig mye. Ekte håp for eksempel må være en av de sterkeste og mest ødeleggende tingene vi har å rutte med som mennesker. Sterkt fordi det kan bære oss gjennom de verste prøvelser. Ødeleggende fordi vi kan bli fullstendig knust av det hvis det viser seg at det vi virkelig håper på ikke skjer.
Jeg for min del ser noen få virkelige store håp gjenta seg hos mennesker.

Håp om en bedre i morgen.

Håp om at det snart er over.

Håp om at det vi trenger mest snart vil bli gitt oss.

Håp om kjærlighet.

Sist nevnte er vel kanskje det som mange føler mest på. Ellers ville det vel ikke flommet over av dating sider og apper rundt omkring i vår digitale hverdag. Alle håper at de en dag skal finne den personen som gjør ting litt bedre. Litt enklere. Som gjør livet litt mindre vanskelig. I hvert fall virker det som om alle håper på det. Jeg håper hvert fall på det. Og det er et sterkt håp. Et som brenner som en uslokkelig flamme. Dette trenger ikke være romantiskkjærlighet, selv om man sier jo ikke nei til det heller, men noe å elske. Noe å brenne for. Jeg hører folk sier at de elsker jobben sin eller hobbyen sin, eller hva som helst. Jeg er ganske passiv. Jeg er ikke en gang lidenskapelig opptatt av noe.Eller kanskje jeg er det, jeg bare merker det ikke fordi slike ting slår meg som et fremmed konsept. Jeg føler meg som en Vulcan i blant. Folk står og prater om ting som involverer seg selv veldig lidenskapelig og jeg skjønner nesten ikke hva de mener en gang. Men kanskje det er fordi jeg er redd for å skjønne det. Følelser er veldig skumle. Uansett... Et slikt lite håp brenner i meg. Sant nok blafrer flammen ganske kraftig i blant. Stadig vekk tror jeg det har blåst ut for alltid, men så freser det i gang igjen. Kanskje det er det engelskmennene så fint kaller «a fool’s hope». Jeg kan ikke komme på noe godt uttrykk for det på norsk. Men de fleste former for håp kan jo kalles nettopp dette. Spesielt av de av oss som liker å late som vi ikke nærer noe håp i det hele tatt. De som går gjennom hverdagen som kalde fisker fordi håp allerede har revet og slitt i oss. Så her har vi enda et sterkt håp i meg. Jeg håper at jeg en dag vil finne tilbake til en litt mindre kynisk versjon av meg selv. En som ikke er redd for å le, gråte eller være sinna. En som ikke skyr unna alt som kan frembringe sterke følelser. En som ikke er redd for å leve.

Jeg vil gjerne at dere skal spørre dere selv; hva håper jeg på? Og ikke si at det blir sol i morgen, jeg mener ikke den slags hverdagslige håp. Jeg mener den typen som drar deg videre til morgendagen, selv om du helst skulle ønske at den ikke kom.

Er det noe poeng ved dette? Tja… senkvelds filosofi på sofaen? Småirritasjon over at folk bruker store ord for mye? («Å, jeg elsker pizza!» - gjør du virkelig det? Elsker du pizza?) Kanskje det er en del av mitt selvforbedringarbeid. Mindre destruktivitet, mer åpning av det gamle hjertekammeret som ligger her inne et eller annet sted, under store mengder støv og spindelvev. Kanskje er det på tide for meg å tenke litt på det jeg selv skriver og faktisk bruke hjertet litt mer enn hodet, som jeg gjorde før. «Bruk hodet, følg hjertet» er det en eller annen høgskole/universitet som har som slagord (tror jeg). Høres vanskelig ut. Men det går an å prøve?

Depresjoner og selvskading

Det er en blogg med mye rart på dette her, men noen ganger må man ta en dyp pust og skrive om de alvorlige tingene. Mitt forrige blogginnlegg var ekstremt depressivt og negativt. Dette er begrunnet der, men det er ikke til å komme bort fra at jeg for tiden kjemper mot depresjon. Igjen. Jeg tenkte derfor å skrive litt om dette temaet, som kanskje ikke så mange snakker om, og hvordan det har utartet seg for meg.


Jeg husker ikke nøyaktig når jeg for første gang ble deprimert. Jeg regner med at det var i niende klasse, det gir liksom mening med de minnene jeg har fra den tiden, men mer nøyaktig enn det kan jeg ikke være. Det er klart, på den tiden visste jeg jo ikke hva det var. Søvnløshet, negativitet, dårlig matlyst, alt dette kunne liksom skyldes så mye annet. Ikke minst situasjonen jeg var i da. På denne tiden ble jeg også introdusert til selvskading. Dette var noe en av vennene mine gjorde og snakket om og jeg tenkte at jeg ville prøve. Hvorfor kan man jo spørre seg om. Antagelig var det for å få oppmerksomhet, men jeg turte aldri å kjøre det løpet ut. Hvis jeg ble spurt om hva kuttene var nektet jeg for at det var noen kutt der eller flyktet fra rommet så fort som mulig. Det er ikke til å komme bort fra at en del katter har fått skylden opp gjennom årene også.


Uansett, selvskading ble fort en del av min hverdag. Jeg kunne fint sitte i klasserommene på ungdomsskolen og kjøre en passerspiss gjennom armen. Eller bore en bic-penn kork inn i huden. Dette har jeg tydelig arr etter enda. Målet var å se blod. Blod var beroligende. I en hverdag preget av mobbing, ustabile venner og frykt var viten om at spisse ting + hud = blod veldig betryggende. Og ikke minst beroligende. Innen utgangen av niende klasse hadde disse tankene utviklet seg til selvmordstanker. Hvorfor ikke kutte hovedpulsårene? Der var det jo masse blod. Og da ville det hele være over. Disse tankene kom med depresjonene som kom stadig hyppigere. Jeg lurer litt på om ungdomsskolens siste år bare var en lang depresjon.


Jeg husker veldig klart den dagen der depresjonen tok helt overtaket. Jeg så svart. Det høres rart ut, men det var som om verden fikk et svart filter rundt seg, som om skygger strakk seg overalt. Det var umulig å unnslippe. Jeg var sikker på at døden var kommet. Det hadde den ikke. Nok en gang reddet jeg meg selv med et dypdykk ut av vår verden og inn i en fantasiverden. Om dette var via Harry Potter bøkene, Ringenes Herre filmene eller World of Warcraft husker jeg ikke, men jeg sitter her enda, så det funket jo.


Selvskading er ikke en lur ting å begynne med. Ikke bare fordi man får arr. Og stol på meg, man får mange arr. Men også fordi det blir din måte å håndtere motgang på. Det blir en avhengighet. Når verden går deg i mot så er det eneste du klarer å tenke på for å bli kvitt følelsene en kniv. Eller et barberblad. Eller en nål. Hva som helst. Antall tilfeller av selvskading har gått kraftig ned siden ungdomsskolen. Det holdt seg på videregående, men i løpet av mine seks år på høgskolen tror jeg ikke det har skjedd mer enn 20 ganger. Har det skjedd i år? Ja, det har det. Fordi det er en avhengighet som jeg må slåss mot hver dag der verden er litt tung. Nå som verden er veldig tung og mørk må jeg slåss mot tanken hver time. For jeg er deprimert nå. Og depresjon og selvskading går hånd i hånd.


Tankene man får når man er deprimert er rare, men ikke uventede. Du duger ikke. Vennene dine liker deg egentlig ikke. De kommer til å forlate deg. Du vil aldri få oppfylt drømmene dine. Du vil aldri finne noen form for kjærlighet. Du vil dø ensom og alene. Hvorfor ikke ende det nå? Stakkars den som ender opp med deg som partner, så ødelagt som du er.

Til å være en art som er godt utviklet for overlevelse kan jammen mennesker være selvdestruktive! Jeg tror depresjonen er i ferd med å lette nå. Det gjør gått å skrive om den også. Jeg håper slik åpenhet kan hjelpe andre. Livet går videre. Gir man ikke etter for de dumme tankene i hodet så kommer det jammen meg en dag i morgen og.

Sorg

Her har det vært stille en stund. Det er med god grunn. Jeg sørger. Er det sånn man sier det? Jeg er i sorg? Uansett … For to uker og to dager siden i dag døde min tante, Tone Idun Bolstad, etter nesten to ukers opphold på sykehuset. Den siste uken bodde jeg der med familien min, i det minste føltes det sånn. Hver dag startet med å ringe sykepleierne for å høre hvordan natten hadde vært, for så å ringe faren min for å høre hvordan han hadde tenkt dagen, for så å dra ut på sykehuset for nok en dag med våking. Det var en forferdelig slitsom, tung og hard uke. Vi hadde våre øyeblikk med magi, dager der hun sa ting til oss eller vi sa ting til hverandre som løftet oss opp litt igjen. Men det er ikke til å unngå at det å se noen du er glad i sakte dø uten noen mulighet til å hjelpe dem gir en følelse av at en del av deg selv dør med dem.

En drøy uke med planlegging av begravelse, seremoni og minnestund er også over. Det samme er syning av liket og begravelsen i seg selv. Jeg sitter igjen med en tanke om meste parten av det «Jeg skulle ønske jeg var der». Jeg hadde mine øyeblikk der alt var veldig krystallklart, for all del, men stort sett hadde persiennene gått ned i hjernen min og alt ble sett gjennom et filter, som om det var livet til noen andre jeg så og ikke mitt eget. Jeg syns alle dagene er sånn nå. Jeg har øyeblikk med klarhet der jeg kanskje ler av noe veldig morsomt eller gråter fordi en knyttneve av sorg og andre følelser har slått meg flatt ut, men ellers er det tomt.

Den ene sorgen har tatt med seg flere. Ting jeg ikke har tatt stilling til før, men som plutselig kommer for lyset når du får presentert på sølvfat hvor skjørt og vanskelig livet faktisk er. Så nå sørger jeg over flere ting. Som at jeg ikke brukte nok tid med tanta mi. Som at jeg aldri spurte henne om hun faktisk leste boken min og i så fall hva hun syns om den. Jeg sørger over min farmor, gammel og syk, som måtte leve gjennom å miste sin yngste datter. Jeg sørger over tapet av en del av meg selv. Jeg mistet ikke den delen nå, jeg bare innså plutselig at den var borte. Jeg har blitt praktisk, kynisk, til en viss grad kald, drømmeren er borte. Og med drømmeren har gamle vennskap forsvunnet. Ikke på grunn av en enkelt handling eller en krangel, men drømmeren hadde venner å drømme sammen med og det er over. Hva drømmer denne kalde sjelen om? Der den gamle meg ville drømt om fantastiske verdener med drager, genier, feer og magi, drømmer jeg nå om fast inntekt, nok penger til å klare meg relativt greit, et liv uten for mye dritt. Til og med drømmen om å leve som forfatter ebber sakte ut av meg. Som om det sitter en igle ett eller annet sted og tømmer meg for håp.

Ai ai, dette ble depressivt. Men det er sånn dagene er akkurat nå.

Jeg føler jeg må si noe om tante Tone, litt mer spesifikt, men jeg har ikke så mye mer å si. Det har stått minneord i aviser i flere dager. Jeg holdt selv to taler, en i begravelsen og en i minnestunden. Men nå … nå er stillheten er tilbake, etter noen dagers snakking. Jeg kan si at jeg våknet i dag og husket at for et år og to dager siden var jeg hjemme hos henne i bursdag. Jeg følte meg ikke helt vell og fikk servert et glass med vann og fersk ingefær. Jeg fikk også bekymrede meldinger da jeg dro hjem som lurte på om jeg hadde det bra. Mobilen min er full av meldinger som lurer på om jeg har det bra. Kun de siste månedene kan man se spor av at jeg har sendt henne melding først og spurt om hun har det bra.
Jeg tenker også at jeg kan si at det nærmest er en skandale at hun har gått bort. Som om noen et eller annet sted i universet har gjort feil i regnskapet. «Nei, vent, HUN skulle ikke dø!» sier de kanskje og slår seg selv i pannen. Men nå er det jo for sent for å gjøre noe med det. Så med seg tar hun en evig mengde fortellinger jeg aldri har hørt og et vell av ideer som aldri kommer til live. Hun tar også med seg en bit av alle oss som var glad i henne.

Jeg har bare en konklusjon å komme med når alle disse sorgene og tankene kommer bølgende over meg som en evig mengde skyer:

Svømming og komplikasjoner

I min ungdom (harr harr, mer barndom) var jeg medlem av Horten svømmeklubb i mange år. Et eller annet sted hjemme hos mor står det noen pokaler og samler støv over en skuff full av medaljer. Jeg har alltid likt å svømme, men jo tjukkere jeg ble jo skumlere ble det. Det er ikke gøy når du har noen ekstra "baderinger" rundt magen å presse seg inn i et pølseskinn av en badedrakt og stupe uti vannet fullt av andre halvnakne folk som ikke ser ut som Michelin mannen på ferie. Jeg har allikevel svømt litt av og på i perioder mest suksessfullt med en personlig trener og et varmtvannbasseng der vi fikk være alene og jeg kunne se så dum ut som jeg bare ville. Dette ble dessverre litt for dyrt i lengden og jeg fikk i tillegg veldig problemer med ørene. Det er ikke lett når ørelegen sier nei til ørepropper OG nei til å ha vann i ørene. Da er du på en måte litt screwed i svømmeverden. Hvis ikke du vil svømme med hodet over vannet og gi deg selv nakkeskader i lengden.

Uansett, i dag tok jeg motet til meg og dro alene til svømmehallen. Tappert kledde jeg av meg i garderoben og marsjerte uanfektet inn i dusjen. Jeg hadde vel og merke en badedrakt som har rukket å bli for stor så jeg hadde på meg denne og en tankini topp over. Det så muligens litt dumt ut, men heller det enn å svømme med puppene fri etter to meter! Ut i bassenget med meg! Jeg strammet på meg svømmebriller og stappet propper i ørene. Før jeg visste ordet av det hadde jeg svømt 30 lengder! Jeg var imponert over meg selv, må jeg innrømme. Men så begynte jeg å merke at ting kanskje ikke var helt som det skulle. Jeg kjente at blodtrykket sank og at blodsukkeret var lavt. Oi sann. Opp av bassenget kom jeg med et nødskrik. Den stigen var vanskelig med gelébein. Inn i dusjen der jeg sånn halvveis kollapset mens jeg presset i meg en banan jeg i min store visdom hadde lagt i treningsbagen.

Så hva kan jeg lære av dette? Jo: 1. Ta det litt pent når du begynner med trening du ikke har gjort på lenge 2. Sørg for å spise et godt måltid FØR treningen, så du har energi å bruke 3. Svømming er fortsatt gøy! Gå i svømmehallen oftere!

For øvrig sitter jeg nå hjemme med vått hår og ringer under øynene. Jeg er sliten. I morgen tidlig er det inn på Aleris i Oslo for å ta gastroskopi. Det er noe i veien i den lille magesekken min. Det gjør vondt å spise, det gjør vondt å drikke og jeg kaster opp av uprosessert kjøtt som kylling. Legen ville ha meg inn med en gang. Forhåpentligvis er det ikke noe veldig galt. Bare et lite magesår. Hvis det er noen store greier legger jeg inn protest og streiker. Jeg orker ikke å være med på sånt tull!

PS: jeg trodde jeg nå skulle få en rolig kveld med litt god fisk til kveldsmat før nattens ro falt på, men den gang ei. Noen har funnet en utsultet og sliten katt som de kommer på døra mi med. Det er ikke bare bare å være kjent for å være overdrevent glad i katter og jobbe på dyrebeskyttelsen skal jeg si dere! Forøvrig er dette IKKE noe vi normalt gjør. Vi er frivillige, ubetalte folk som bruker det lille vi har av fritid på å hjelpe katter så godt vi kan. Det at jeg er en blautfisk som ikke klarer å si nei må jeg ta på egen kappe!

Angst

For en liten stund tilbake skrev jeg et bidrag til en konkurranse der man skulle skrive om sin opplevelse rundt PTSS/PTSD. Jeg vant ikke denne konkurransen, men jeg tenker teksten allikevel kommer godt med på denne nettsiden. Det er relativt personlig, men nok en gang ikke skrevet med tanke på å henge ut noen. Jeg ønsker bare å vise hvordan ting kan utarte seg i hodet på noen selv om de på utsiden er helt stille. 

En uke

I trå år levde jeg med konstant frykt. I tre år trodde jeg at alle var ute etter å skade meg, og det var ikke en irrasjonell frykt. Da jeg det påfølgende året etter at jeg var ute av denne situasjonen fikk diagnosen post traumatisk stress syndrom trodde jeg ikke noe på det. Man må jo ha opplevd ting som flystyrter, krig eller mordforsøk for å få det, ikke sant? Men nei, post traumatisk stress kan utarte seg på mange forskjellige måter. Det er like variert som personene som kan oppleve det og like variert som tingene de har opplevd.

Jeg ser ting litt klarer nå, selv om det er mange minner som er borte. De er nok borte av en grunn. Jeg vil ta dere med på en vanlig uke i mitt liv da dette konstante stresset var på sitt verste. Min uke startet med mentale forberedelser på søndag.

Søndag våkner jeg langt ut på dagen. Jeg var oppe sent på natten før, veldig sent. Jeg står opp, skrur på TV-en, spiser rester fra dagen før og skrur på PC-en. Søndag. Det betyr at mandag er like rundt hjørnet. Frykten melder seg. Blir jeg kjørt på skolen i morgen? Eller må jeg ta bussen? Jeg skulker hvis jeg må ta bussen. Jeg mener, tenk hvis den er full av folk og jeg må stå? Tenk om det er folk på holdeplassen?  Tenk om det er noen av dem? Tenk om det er glatt ute og folk samler seg rundt meg og ler? Det har skjedd før …

Pappa er visst hjemme og kan kjøre meg. Men hva så? Burde jeg komme sent eller tidlig? Komme jeg sent må jeg komme meg gjennom folkemengden på veien til klasserommet. Hva hvis noen der er slemme? Nei, det er best å komme tidlig. Selv om det betyr at jeg må sitte lenge alene.

Uroen gnager resten av dagen. Jeg begraver den så godt jeg kan i online spill. Jeg går ikke ut av huset. Det er en hel verden av fiender og farer der ute. Lenge etter at faren min har lagt seg kommer jeg meg i seng. Jeg sovner med TV-en på. Kan ikke ligge alene med tankene mine.

Mandag morgen forsover jeg meg. Jeg våkner med vondt i magen og er kvalm når jeg setter meg i bilen til pappa. Han er irritert fordi han nok en gang må kjøre meg. Jeg er irritert fordi jeg er redd. Jeg er nok en gang på vei ut i verden der det er folk overalt. Mye folk. På en eller annen måte kommer jeg meg til klasserommet helskinnet. Jeg gjemmer meg bak PC-en og blir der så lenge det lar seg gjøre. I timene skulle jeg ønske jeg turte å rekke opp hånda, for jeg kan mange svar og liker faktisk å lese høyt. Men det er over 20 andre elever i rommet. Alle er en potensiell trussel. Best å gjøre seg så usynlig som mulig.

Etter skolen slår jeg følge med den eneste vennen jeg har til bussentralen. Uheldigvis skal vi ikke samme vei. Noen ganger hopper hun over første bussen hjem for å holde meg med selskap til bussen min kommer. Hun vet at jeg er redd. Det er tryggere å ta bussen herfra enn hjemmefra. Hvis jeg passer på hvor jeg står og er tidlig ute kan jeg være førstemann inn. Da får jeg en av de trygge setene. De som er rett bak midtdørene. Så jeg kan komme meg raskt av bussen på stoppet mitt. Jeg bruker solbriller og har høy musikk på ørene. Da hører jeg ikke om noen sier noe til meg eller om meg. Med solbrillene på kan jeg allikevel holde alle på bussen under oppsyn uten at de ser det.

Hjemme venter PC-en, internett og tryggheten. Vel innenfor døren faller frykten av meg og jeg spiser, ser på TV og spiller i ro. I hvert fall helt til kvelden kommer. Løftet om morgendagens runde ute i verden gjør meg nok en gang urolig.

Tirsdag. Jeg drar på skolen uten mat. Tenker at jeg kanskje kan kjøpe noe i kantina. Hvis vennen min blir med. Hun gjør det. Vi sitter sammen og spiser i storefri, på gelenderet i tredjeetasje. Der er det aldri noen. Noen sier allikevel noe om oss mens de går forbi. Hun fnyser og ignorerer det. Jeg husker det enda.

Etter storefri sier læreren at vi skal være i auditoriet. Jeg blir redd. Flere klasser på et sted. Lite plass. Hvor skal jeg sitte? Jeg foretrekker å sitte lagt foran, ved dørene, så jeg kan stikke av. Det blir sjeldent noe av, med mindre jeg vil sitte alene. De jeg vil sitte sammen med, som jeg føler meg relativt trygg på, vil sitte i midten. Så de ser godt. Jeg ser ingenting. Jeg bruker hele tiden på å følge med på de rundt meg. Hvem sitter hvor? Hvor befinner den største trusselen seg?

Onsdag betyr at det ikke er så mange dager av uken igjen. Men det betyr også gym. Jeg «glemmer» gym tøy. Det vil si, det faller meg ikke en gang inn å ta det med. Først skrifte og være sårbar sammen med andre, så tvinges til gruppeaktiviteter der jeg kan bli angrepet fra mange kanter både fysisk og psykisk og så være sårbar i garderoben igjen? Til og med dusje sammen med andre? Nei takk. Gymlæreren vet at jeg glemmer det med vilje. Han får meg til å gå tur i stedet. Det er greit for meg. Alene med musikk på ørene. Det er ikke så verst. Men på et eller annet tidspunkt må man tilbake til virkeligheten. Tilbake til menneskene. Jeg vet at min konstante unnviking av gymfaget vil gjøre at jeg får dårlig karakter. Kanskje til og med at jeg stryker. Men jeg får meg ikke til å delta mer enn absolutt nødvendig. Bare tanken er nok til å gjøre meg kvalm av frykt.

Torsdag. Torsdag har jeg en fritime før lunsj. Hvis vennen min er der går vi sammen vekk fra skolen. Vekk fra problemene og uroen. Til en liten kafé der vi kan spise lunsj uten bråket og maset fra alle de andre elevene. Det er som regel veldig lite folk der. Men vi må fra derfra før fritimen er over. Så vi ikke havner i strømmen av andre elever som skal ut og spise. På veien tilbake snakker vi om virkelighetsfjerne ting. Om fantasiverdener der vi har all kontrollen og alt alltid ender godt. Men vi snakker også om en annen ting vi har felles. Selvskadingen og selvmordstankene. «Hvis du dør følger jeg etter» er et gjengående tema. Useriøse selvmordspakter.

Fredag etter skolen er ukens høydepunkt. Endelig er skoleuken over. Jeg parkerer meg bak TV og PC og blir der. Helt til faren min sier at han skal bort på lørdag og kommer først hjem på søndag. Tenk hvis noen bryter seg inn? Tenk om noen jeg ikke kjenner ringer på? Tenk om noen prøver å drepe meg? Eller i hvert fall skade meg? Jeg ringer rundt. Til slutt får jeg tak i en venn som kan sove hos meg. Det er ikke like trygt som å ha pappa der, men mye tryggere enn å være alene. Nå må jeg bare koordinere sånn at jeg ikke er alene mer enn absolutt nødvendig. Hvis jeg får faren min til å hente vennen min kan jeg være med i bilen og da er jeg ikke alene i det hele tatt. Hvis vennen min blir kjørt til meg kan de komme før pappa drar og da er jeg heller ikke alene. Som regel går det seg til. Men ikke alltid.

Lørdag får jeg 200 kroner av pappa. Når vennen min kommer ser vi på film og spiller spill så lenge som mulig, men til slutt må vi gjøre det vi har utsatt så lenge som mulig. Vi må gå ned til butikken og handle. Det er ikke en veldig lang tur. Kanskje et kvarter hver vei. Veien er alltid tom. Vi må gå forbi en barneskole, men som regel er det ingen der og leker på lørdager. Butikken er også relativt tom. Bare noen stamkunder som kjøper sine vanlige pakker med øl og lar alle andre være i fred. Vi kjøper alltid inn til taco, pluss brus og godteri. Det blir en bra dag. Vi spiser, ser film og ler sammen. Når det blir mørkt ute er jeg alltid redd, men det går bra så lenge jeg ikke er alene. Når jeg er alene har jeg på alt lyset og høy lyd på TV-en på stua og så på soverommet. Jeg sjekker alle dører og vinduer. Jeg dusjer aldri når jeg er alene hjemme. Det er altfor sårbart. Da kan jeg jo ikke høre det hvis noen bryter seg inn.

Livet mitt var veldig lenge styrt av den konstante frykten og stresset som kom med det. Jeg var spesielt redd for mennesker og hva de kunne gjøre meg. Jeg dro aldri på kino, konserter eller fester. Jeg hadde aldri kjæreste. Jeg tålte ikke at folk tok på meg. Lenge rykket jeg alltid til som om de skulle slå når noen prøvde å gi meg en klem. Jeg droppet ut av skolen og låste meg inne, vekk fra verden, i et halvt år. Jeg fikk etter hvert den hjelpen jeg trengte, men jeg skulle ønske den hadde kommet før. Jeg led i stillhet. Jeg sa aldri noe til noen. Ikke under de traumatiske hendelsene og ikke da reaksjonene kom heller.

Det verste med denne perioden var å gå rundt og være redd hele tiden. Det å ikke stole på et eneste menneske på grunn av det en håndfull hadde gjort mot meg i ungdomstiden. Jeg så bare vold, trusler og mobbing i hvert eneste ansikt jeg så. Dette gjaldt spesielt enkelte situasjoner der minner blandet seg med virkeligheten. Hvis folk var på samme alder som de som hjemsøkte meg, hvis det var større grupper av folk som lo, ungdommer i butikken, på bussen, på skolen. Alle lo av meg hele tiden. I hvert fall i hodet mitt. Minnene blandet seg sammen med virkeligheten og ble et eneste virvar av frykt og virkelighetsflukter. 

Bøker, bøker, bøker...

Gleden av å bli tatt opp av et forlag kan ikke undervurderes. Den dagen jeg endelig fikk telefonen om at Liv forlag gjerne ville gi ut boka mi (MIN BOK!!!) endte jeg med å vandre barbent ut i sommersolen og sette meg sjokkert i gresset. Der gikk sjokket raskt over til gledesrus og samtlige av venner og familie som hadde vært med på denne prosessen ble raskt ringt. Etter dette fulgte et halvtår med redigeringer, renskrivinger og språkvask som til slutt førte til at boka ble bedre enn den noengang hadde vært. Derfra gikk det fort. Grafisk design har ikke jeg så mye med å gjøre, men en av mine bestevenner designet coverbildet for meg, og den prosessen husker jeg godt! Uansett satt jeg plutselig der med min egen bok i hendene. Det vil si, jeg valgte å hente bøkene mine selv, alle eskene som var satt av til meg. Jeg kunne jo ikke vente på levering!

Så da skulle jo det magiske skje. Bøkene skulle fly ut av eskene mine til mine kjente og kjære og forlaget skulle være fornøyd med deres salg. Og en del bøker fløy avgårde, det må sies. Men jeg sitter nå her enda med en haug med bøker igjen. Og den er ikke akkurat utsolgt hos forlaget. Så hva skjedde? Er boka dårlig? Det er visst delte meninger på dette i anmelderbransjen. I Gjengangeren sommeren i fjor ble boka dømt veldig ned for å være voldelig og poengløs. En anmeldelse som faren min klaget skriftlig på fordi han mente den var mangelfull. Han var forsåvidt ikke den eneste som mente dette i følge menneskene som har stoppet meg i butikker og på gaten senere for å snakke om dette, jeg forholder meg selvfølgelig kul og nøytral. 

Men så dukket en annen anmeldelse opp. På Bokvrimmel, en anmelder blogg. Hun elsket historien min og håpet at jeg kom til å skrive mer. Hvilket jeg selvfølgelig gjør, men... jeg begynner å miste litt piffen. Hva er vitsen med alle disse timene med jobbing hvis ingen er interessert? Men noen er jo det. Faktisk er mange det. Men ikke alle kjøper. Dette har jeg erfart på signeringer. Der føler jeg meg plutselig litt som en selger i en bod langs kjøpesenter gangen eller kanskje til og med en tigger ute. Mange tør ikke se meg i øynene for de er redde for at de da må stoppe og kjøpe. De går fort forbi og later som de ikke ser meg. Noen kommer bort og slår av en prat, men går uten bok. De tar det veldig seriøst, dette med bokkjøp. Som om det er en massiv investering. Ikke misforstå meg, som en som lever på veldig lite penger i måneden ser jeg jo at for noen er det en stor investering, men etter antrekk, tilbehør og alder å dømme på mange av de som har valgt å gå videre uten bok ville det ikke vært det for dem. Så hvorfor er de så betenkte? Har vi rett og slett blitt sånn at vi må se navnet på en kjendis på forslaget eller i det minste navnet på et stort forlag? Er det skummelt å ta sjansen på noe lokalt? De store forlagene syns visst det. Jeg var i snakk med flere av dem før jeg fant Liv forlag. Det var stor enighet om at manuset mitt var interessant og historien spennende, men de kunne ikke ta den økonomiske sjansen på noen som var ukjent og hadde en nisje bok. Og jeg er visst ikke den eneste som får den responsen. 

Det er jo litt synd, at bare de store navnene skal få lov til å være store. At bare de som allerede selger mye skal få selge mer. Det er ikke lett å bli sett som en ny forfatter og spesielt ikke i dette markedet der bare det kjente er godt nok. Jeg har åpnet øynene litt for dette etter at jeg ble en liten fisk i et stort hav selv og lest litt ukjente, norske bøker og jeg må si jeg er ikke skuffet. Jeg er glad for at jeg har tatt sjansen. Så her er en liten oppfordring til dere tvilere, dere som sitter på pinnen og ikke vet om dere skal risikere å kjøpe en bok av en ukjent forfatter; gjør det. Og nei, det trenger ikke å være min bok. Gå på Liv forlag sine nettsider eller et annet lite forlag og se på titlene. Les litt på hva de inneholder. Det kan være en bok der som appellerer til nettopp deg. 

Og til dere som ikke har kjøpt min bok enda, men som sitter og lurer; en uant mengde eksemplarer sitter og venter på dere i klesskapet mitt, så bare si i fra! 

Skole, mobbing og resultater

Dette dokumentet er hentet fra en periode der jeg prøvde å komme i snakk med kommunen og skolene mine via advokat. Jeg skrev dette dokumentet for å gi alle en oversikt over hva jeg hadde opplevd og hva jeg husket best. Svarene jeg fikk fra kommunen og skolene var at jeg ikke kunne bevise det og at "opplevelsene nok er reelle" for meg. Leste man mellom linjene på svaret deres etter vi hadde møte med dem mente nok de at dette enten var oppspinn fra min side eller at det godt kan ha funnet sted, men de har ikke skyld i det/jeg kan ikke bevise det. De siste dagene har det blitt relativt tydelig at mobbing fremdeles er livsfarlig for tenåringer derfor velger jeg å dele mine opplevelser her. Jeg har fjernet de fleste navnene på både lærere, elever og skoler, bortsett fra på de lærerne som jeg har rost opp i skyene. 

Oversikt: skole fra barneskole til videregående

Barneskole: 1996-2002

Jeg var en del av den siste generasjonen som begynte på barneskolen da jeg var 7 år. L-97 ble i verksatt andre året så jeg hoppet over 2.klasse.

Det var aldri noen problemer på barneskolen, jeg var godt likt av andre i klassen og hadde en sentral rolle i det meste som foregikk. Som elev var jeg veldig god i enkelte fag og hadde ingen problemer med skolen. I noen fag, som engelsk, var jeg spesielt god og fikk jobbe med mine egne ting mens de fleste andre holdt på med enklere oppgaver.

I år 2000 separerte mine foreldre seg og jeg datt litt på utsiden av det sosiale fordi det var en tøff periode, men jeg kom veldig fort inn igjen. Ellers ble jeg ”fryst ut” av klassesamholdet et par ganger fordi jeg hadde veldig sterke meninger og tok partiet til en klassekamerat som ble mobbet fordi foreldrene hennes også skulle skille seg.

I et tilfelle i 7.klasse var jeg for første gang med på å mobbe noen. Vedkommende ble helt fryst ut av klassen og dukket ikke opp på skolen de siste par ukene før vi var ferdige. I sommeren mellom barneskolen og ungdomsskolen ringte jeg henne for å be om unnskyldning fordi jeg hadde veldig dårlig samvittighet. Vi ble fort veldig gode venner og forble bestevenner gjennom meste parten av ungdomsskolen og holder fremdeles kontakten.

Ungdomsskolen: 2002-2005

8.klasse, høst 2002-vår 2003

Høsten 2002 begynte jeg på ungdomsskolen sammen med veldig mange fra min forrige klasse og parallellklasse. Det var også noen fra Nykirke der. I den første tiden var jeg fremdeles en del av det sosiale miljøet som hadde flyttet seg fra barneskolen til ungdomsskolen. En av mine gode venner opp gjennom barneskolen var da fremdeles klassens ”leder” og ingen plaget meg fordi jeg var vennen hennes.

På høsten ble jeg så uvenn med henne og det resulterte i plutselig utfrysning og mobbing som gikk utover både fagene og friminuttene. Dette ble tatt tak i av klassestyreren og etter en samling der det ble snakket om mobbingen med hele klassen til stede roet det seg ned igjen. På denne tiden var det startet et renoveringsarbeid på skolen så 10.klasse ble flyttet til Karl Johans Vern. Min klasse ble flyttet ned til kjelleren fordi det var en veldig uregjerlig klasse og lærerne synes det var lettere å undervise oss vekk fra de andre elevene og bråket.

I løpet av siste delen av 8.klasse ble jeg mer og mer fryst ut og jeg ble veldig usikker. Da lederen av klassen, min venninne, måtte flytte ble jeg enda mindre populær. Tidligere nevnte venninne som jeg hadde unnskyldt meg for å mobbe gikk i en annen klasse, så jeg begynte å være sammen med henne og vennene hennes i den klassen for å ikke være alene i friminuttene.

I timene med klassen ble de som havnet på gruppe med meg i prosjekter mobbet for det, så alle unngikk meg så godt de kunne. Jeg gikk ut av 8.klasse med gode karakterer, men dårlig selvtillit.

For å ha et eksempel på hva som foregikk i 8.klasse er det viktig å skrive om noe som skjedde før vi flyttet ned i kjelleren. Jeg er ikke helt sikker på hvem som gjorde det, men jeg tror jeg vet det, men det ble tegnet et bilde av meg på en av de midlertidige veggene i gangen der jeg var naken. Dette var en vegg alle 8.klassingene og lærerne måtte gå forbi hver dag for å komme til klasserommet, den andre veien var mye lengre, så jeg er helt sikker på at tegningen ble sett daglig både av elever og lærere. Allikevel ble den aldri fjernet og jeg var altfor redd for at noen skulle stoppe meg hvis jeg prøvde å fjerne den selv.

Dette ble senere nektet for av skolen da ledelsen fikk lese dette dokumentet. Deres offisielle svar var at all form for tagging blir fjernet fra veggene i løpet av dagen. I så fall er det veldig rart at jeg husker å ha sett den flere dager på rad. Grunnen til at jeg husker det så klart er at det tok meg litt tid å skjønne at det skulle være meg. Jeg hadde på denne tiden ikke begynt å forvente det verste i hver situasjon enda.

9.klasse, høst 2003-vår 2004

I 9.klasse hadde vi undervisning i gymsalen med de tre andre 9.klassene, salen var delt i fire. Jeg ble kjent med noen i klassen under meg, 8.klasse, men noen av dem var redd for å bli sett sammen med meg fordi det kunne føre til at de ble mobbet for det.

Etter hvert byttet vi klasserom til den ferdig renoverte delen av skolen. Hver morgen måtte jeg gå ned en gang full av elever. Der ble jeg dyttet, ropt etter, huket og de prøvde å tre luene til andre på hodet mitt fordi det var en fryktelig skam. Det ble ofte snakk om at de måtte brenne nevnte luer etterpå, som om jeg hadde pest. Det utviklet seg etter hvert til at de dyttet hverandre på meg fordi det var veldig ille å komme borti meg. Dette førte til mange blåmerker. Da de ropte etter meg var det som regel ufine kommentarer på hva jeg hadde på meg eller hvor ”feit” jeg var. Den veldig distraherende plagingen fra klassekameratene mine førte til at jeg byttet til klassen der jeg hadde noen venner fra før.  Der ble selve klassemiljøet bedre, men jeg ble fortsatt veldig plaget i friminuttene og før og etter skolen. Noen av de som var venner med meg i klasserommet ignorerte meg eller plaget meg ute for å holde på sin egen sosiale status blant de andre elevene. Jeg møtte ekstra tidlig opp om morgenen for å gjemme meg i gangen før den ble full av elever som spente ben og kom med uhyggelige tilrop.  

Jeg har to eksempler fra mobbingen før og etter jeg byttet klasse.

Vinteren før jeg byttet klasse sto jeg og snakket med en gutt som gikk i klassen sammen med meg som jeg var ganske forelsket i. Typisk nok var jeg ikke akkurat en storsjarmør, men det hele gikk virkelig skjevt da en av guttene som plaget meg mest kom løpende forbi oss med min nye jakke, som jeg var veldig stolt av, over hodet og skrek som om han hadde brent seg. Jakken ble begravd ute i snøen, jeg gravde den opp på hjemveien, og jeg turde aldri å bruke den igjen. Den henger fremdeles urørt i et klesskap hjemme hos moren min.

Etter at jeg byttet klasse hadde jeg, som sagt, et bedre klassemiljø, selv om noen fra klassen mobbet meg utenfor klasserommet så var de hyggelige på innsiden. Faren min bodde et stykke unna, så etter skolen gikk jeg sammen med en av mine nye venninner til bussen som stoppet på parkeringsplassen på skolen for å ta den så langt hjem som mulig. Vi bestemte oss ofte for å gå til busstoppet før stoppet ved skolen så vi slapp å bli dyttet og knuffet i det altfor mange elever presset seg inn på en altfor liten buss. Det skjedde flere ganger at vi fikk kommentarer ropt etter oss da vi gikk opp mot neste busstopp, men det var mer sjeldent at vi fikk direkte trusler. Ved et tilfelle gikk en av de verste lederne for mobbingen rett bort til meg og sa klart og tydelig at hvis jeg satte meg på plassen hans så skulle han «banke meg» eller «drepe meg».

10.klasse, høst 2004-vår 2005

Innen jeg begynte i 10.klasse hadde ting forbedret seg for meg inne i klasserommet, men utenfor ble det stadig verre. Jeg spurte klassestyrer og samfunnsfag lærer gjentatte ganger om jeg kunne få lov til å være inne i friminuttene, men det fikk jeg ikke. Det ble forklart med at de ikke ville forskjellsbehandle elevene. Hvis jeg ville være inne ville sikkert flere det også. Selvtilliten min var veldig lav og jeg begynte stadig oftere å bli deprimert. Jeg var under hele ungdomsskolen i samtale med forskjellige helsesøstere på grunn av overvekt, men etter hvert som situasjonen på skolen ble verre la jeg bare på meg mer og mer. Hos helsesøster snakket vi ikke om mobbingen, men om mulige dietter og måter å trene på, men midt oppi alt det andre som foregikk klarte jeg ikke å gå på en diett samtidig. I 10.klasse kom jeg også i kontakt med sosiallærer for å snakke om mobbingen. Hun prøvde å hjelpe meg ved å ta de verste mobberne inn til samtale, men det hjalp lite fordi hele skolen på dette tidspunktet visste hvem jeg var, til og med en del folk på andre skoler visste hvem jeg var, og det var godt over 20-30 mobbere på skolen spredd over forskjellige klasser og trin, til og med små 8.klassinger. De fleste andre elevene visste hva som foregikk, men det var aldri noen som gjorde noe for å stoppe det.

Disse samtalene nektet også skolen for at skal ha funnet plass. Sosiallæreren har tydeligvis ingen arkiverte notater fra disse samtalene og mener at vi bare snakket om at jeg hadde problemer med kjæresten til faren min.

I slutten av 10.klasse var jeg selvskader og hadde flere ganger sterkt vurdert å ta selvmord. Jeg kuttet meg veldig synlig på armene for å prøve å vise noen at jeg trengte hjelp, ubevisst, men det ble så vidt jeg vet ikke lagt merke til og hvert fall ikke gjort noe med. Selvskadingen er noe jeg enda faller tilbake til hvis jeg har en dårlig periode.  

I 10.klasse hadde mobbingen eskalert til et punkt der den ble veldig fysisk. Et eksempel på dette var da vi samlet oss ved trappen ned til kunst og håndverk området og ventet på læreren. Jeg sto langt foran, jeg møtte alltid opp tidlig til timene, og ventet. Plutselig ble jeg dyttet av guttene som sto bak meg og jeg raste ned resten av trappen og tok i mot for fallet med venstre hånden. Det viste seg senere den dagen at jeg hadde brukket et bein i hånda og måtte gå med bandasje i en måned. Hele tiden mens jeg hadde bandasjen på ble jeg mobbet for det og kalt ”Anna med handa”.

Det verste tilfelle av mobbing fra ungdomsskolen jeg husker skjedde på vinteren 2005, 10.klasse. Hovedinngangen var stengt pga. byggearbeid og lærere og elever brukte hver sin inngang. Veien til inngangen til elevene var ikke strødd og det var veldig glatt. Rett foran døren skled jeg på isen og en del elever stoppet opp for å le. Jeg prøvde å komme meg opp igjen, men skled nok en gang og enda flere elever kom til og lo. Det tok en del minutter med veldig mye latter og gjentatte fall før en lærer kom bort og hjalp meg på beina. Resten av dagen ble imitasjoner av det hele gjort og flere ropte at jeg var en ”strandet hval” da jeg gikk forbi.

Jeg søkte meg på slutten av ungdomsskolen inn på videregående allmennlinje og kom inn uten problemer. Min gymlærer skrev med en lapp på søknaden som sa at jeg trengte spesiell tilrettelegging i gymtimene, men ikke noe annet ble nevnt. Det siste året på ungdomsskolen hadde jeg ikke gym med klassen, men skrev logg over egen trening på helsestudio som jeg fikk godkjent. Det var umulig for meg å ta del i gymmen på skolen pga mobbingen. Det var selvfølgelig litt pinlig å kle av seg å dusje med de andre, men hovedgrunnen til at jeg ikke ville ha gym med de andre var at de allerede hadde mange nok grunner til å mobbe meg hvis ikke de skulle se meg falle, snuble eller gjøre noe feil i gymmen i tillegg. Det var også noen ganger det ble tatt tid på hvor lang tid vi brukte på noe, løping for eksempel, og jeg ble plaget for resultatene mine.

Ingenting av det som foregikk på ungdomsskolen var noe jeg delte med foreldrene mine. Etter skillsmissen og stresset det hadde medført, pluss andre ting på hjemmebane, følte jeg at de hadde nok å styre med uten å vite om mobbingen i tillegg. Det var også en grad av skam innblandet i det hele. Jeg ville ikke fortelle noen utenfor skolen at jeg var så svak og mislikt på skolen. Jeg har i senere tid fått høre en del av de forskjellige kallenavnene folk hadde på meg, Grevlingen for eksempel, til og med etter at jeg ikke gikk på skolen deres lenger.  

Videregående: 2005-2008

Grunnkurs, høst 2005-vår 2006

Overgangen fra ungdomsskole til videregående var stor. Det var større press faglig og sosialt var det mye mindre akseptabelt med mobbing. De fleste av mobberne fra ungdomsskolen begynte dessuten ikke samme sted som meg eller på samme linje. Allikevel var det veldig mange kjente fjes både i klassen og i gangene og de valgte alle å overse meg i stedet for å anerkjenne det som hadde skjedd og deres rolle i det. Et eksempel på dette er da vi hadde gruppe oppgaver i natur og miljø og en av gruppene kastet papirfly rundt i rommet. Det var generelt mye prat og bråk, men med en gang flyet traff meg ble alle veldig stille. Det var som om de nettopp da oppdaget at jeg var der og det likte de ikke.

I begynnelsen av skoleåret hadde jeg en samtale med gymlæreren, som var min kontaktlærer. Jeg fortalte han om mobbingen på ungdomsskolen og hvorfor jeg ville ha spesiell tilrettelegging i gym og vi kom fram til en avtale. Mye av det jeg fortalte han står over her. Han stilte veldig opp for meg senere, men akkurat da fikk jeg ikke noe tilbud om hjelp og han ga heller ikke noe bekymringsmelding videre.

Bare en venninne fra ungdomsskolen begynte i samme klasse som meg, og hun sluttet etter et halvt år. Jeg var plutselig veldig ensom, veldig usikker og deprimert. Det var i løpet av første terminen på videregående jeg kom nærmest selvmord, på vei hjem fra skolen en dag hadde jeg veldig klare planer om å dø i løpet av ettermiddagen. Jeg ble etter hvert kjent med en jente som hadde hatt en del problemer de siste årene selv, og selv om det tok lang tid før hun slapp meg inn var det verdt det.

Vi ble som regel veldig ignorert av resten av klassen, vi var ikke en del av noe slags miljø, men vi var helt avhengige av hverandre. Etter hvert dukket kommentarer opp om det, at vi var lesbiske satanister var en mye brukt teori, men det var ikke noe som plaget oss veldig.

Gymtimene var en stor skremsel for meg. Jeg var med i noen gymtimer med de andre innimellom, men som regel fikk jeg lov til å gå tur alene eller noe sånt i stedet, for ellers dukket jeg ikke opp. Jeg ville heller skulke enn å bli mobbet i gymtimene. De gymtimene jeg faktisk dukket opp ble jeg behandlet som om jeg ikke hadde noe der å gjøre både i garderoben og i salen. Det var sjeldent noen som sendte baller til meg.

Jeg gikk ut av grunnkurs med generelt gode karakterer, men med veldig dårlig mattekarakter.

VK1, høst 2006-vår 2007

Andre året på videregående måtte jeg og venninnen min kutte ned på tiden vi hadde sammen siden hun hadde matte, fysikk og kjemi mens jeg hadde sosialkunnskap, samfunnsfag og engelsk. Vi møttes allikevel i friminuttene og hadde en fast plass i øverste etasje der vi kunne sitte alene og spise lunsj.

I de fleste timene satt jeg alene på fremste rad for å unngå å se hvor mange mennesker som var i rommet bak meg. På den tiden var jeg konstant redd for at noen skulle skade meg eller si noe til meg som var sårende. Unntaket var engelsktimene der jeg hadde en venn som satt ved siden av meg, hun var ikke veldig positiv i begynnelsen, men vi kom godt overens etter et par uker.

Nærmere slutten av sommerterminen innrømmet jeg ovenfor min samfunnsfag lærer at jeg hadde sosialangst og han lot meg slippe å være med på ting som ville vært ekkelt for meg, for eksempel å sitte i et overfylt auditorium for å høre et gjesteforedrag. Jeg fikk sitte alene i klasserommet og løse oppgaver i stedet. Det var ensomt, men det var i det minste trygt.

Jeg gikk til rådgiver på skolen før sommerferien det året, 2007, for å snakke om min trang til å slutte på skolen fordi jeg ikke likte meg i det hele tatt. Mildt sagt var dette møtet bortkastet tid. Han insisterte på at problemet mitt lå i at jeg ikke trente nok og sa jeg burde sykle en tur hver dag så ville alle problemene mine løse seg. Han ga meg også en liten bok med motiverende ordtak som skulle hjelpe meg med dette. Han snakket for øvrig en del om sine egne sykkelturer og hvordan det hjalp på hans eget humør. Siden dette var det eneste stedet jeg kunne søke hjelp alene, følte jeg, ble jeg veldig såret og skuffet over at han ikke tok meg alvorlig. Det eneste han ville var at jeg skulle bruke ferien på å trene for så å komme tilbake til han hvis jeg hadde klart det etter ferien. Moren min ble senere så sint på han at hun ringte skolen og ga dem beskjed om at han ikke skulle ha kontakt med meg igjen. Den sommeren gikk jeg ut med gode karakterer, fremdeles, men økende fravær.

VK2, høst 2007-vår 2008

Før tredje året på videregående hadde jeg funnet ut at jeg var lykkeligere hjemme enn jeg var på skolen så fraværet mitt steg kraftig. Innen den tid hadde jeg blitt 18år, så foreldrene mine ble ikke kontaktet, men lærerne snakket med meg i stedet. Jeg fortalte klassestyreren at jeg hadde veldig problemer med å snakke foran klassen og spurte om jeg kunne framføre ting foran bare henne. Dette glemte hun fort, og jeg begynte å skulke igjen da lærerne fremdeles ville at jeg skulle framføre ting foran hele klassen. Det eneste stedet jeg følte meg trygg nok til å gjøre dette var i engelsktimene der læreren og elevene generelt var hyggeligere.

Nærmere jul det året hadde jeg et møte med lærerne fra alle fagene mine der vi ble enige om at jeg kunne være hjemme og gjøre oppgaver de fleste dager i stedet for å møte på skolen hvis jeg leverte det elektronisk på slutten av dagen eller uken. Dette fikk jeg som regel ikke til og i løpet av mars 2008 hadde jeg offisielt droppet ut av skolen. Jeg orket ikke en gang tanken på russetiden og det var nok en del av grunnen til at jeg sluttet. Jeg var redd for mine medelever og hva de kunne gjøre mot meg hvis de ble fulle.

Avsluttende vil jeg gjerne si at jeg synes det var mangel på mye på både videregående og ungdomsskolen, men det som slår meg nå når jeg går gjennom det og skriver det selv er at selv om det på ungdomsskolen var generelt kjent at jeg ble mobbet og at jeg hadde samtaler med sosiallærer ukentlig fikk jeg ingen oppfølging på videregående. Lærerne fra ungdomsskolen ønsket meg lykke til videre og så skulle jeg på en eller annen måte klare å slippe alt fra ungdomsskolen og starte på nytt med de som hadde sett meg bli mobbet i klasserommet uten hjelp fra voksne. De var en konstant påminnelse om skammen og smerten som ungdomsskolen hadde ført med seg. Det var kanskje noe av det som fikk meg til å føle meg mest ensom.  

Jeg kan ikke si at noe av dette er en enkelt person sin skyld, men jeg føler at veldig mange ledd i systemet sviktet. På ungdomsskolen var det jeg som måtte bytte klasse og jeg som måtte gå til sosiallærer, som om jeg var problemet. Ingen tiltak ble satt i verks for å stoppe mobberne. Det eneste var at vi skrev under på et mobbemanifest der man skulle love at man aldri ville mobbe igjen. Jeg ble like mye mobbet friminuttet etter det som ellers.

Det mest uforståelige for meg er at det ikke ble sendt noen bekymringsmelding til videregående da jeg skulle begynne der. Sosiallæreren visste at jeg ble mobbet, klassestyreren visste det, til og med kontordamen, som for øvrig var en av de hyggeligste ansatte der, visste det. Så hvorfor det aldri ble gjort noe med eller noe mer hjelp ble tilbudt meg er uforståelig.

Etter at jeg sluttet på skolen tilbrakte jeg et halvt år hjemme i noe jeg selv kaller min ”huleboer tilværelse”. Jeg gikk sjeldent ut mer enn et par ganger i uken fordi mennesker skremte meg og jeg satt for det meste foran datamaskinen og spilte online-spill. Venner som var hos meg i denne perioden sier at jeg var umulig å snakke med og at jeg var ”helt borte”. Jeg spiste et par ganger om dagen, gikk på do et par ganger om dagen, våknet rundt klokken to på ettermiddagen og la meg rundt klokken fire om morgenen. Jeg pusset nesten aldri tennene og dusjet bare et par ganger i uken. De gangene jeg faktisk var ute av leiligheten var det for å kjøpe mat. Det meste av dette har blitt fortalt meg i ettertid, jeg husker ikke nor særlig av det.

Foreldrene mine var veldig klare på at jeg måtte gå på skole, så jeg ble henvist til PP-tjenesten. De ga meg noen alternativer på hva jeg kunne gjøre for å fullføre videregående, men få av dem virket appellerende. De foreslo privatist eksamen, men jeg hadde ikke akkurat god erfaring med å gjøre skole ting hjemme alene. Til slutt nevnte de SMI-skolen og det var da ting snudde seg.

På SMI-skolen, skolen for sosialmedisinske institusjoner, ble jeg møtt av Grethe Hamre som er et av mine store forbilder den dag i dag. Det var en liten og slitt skole som hadde blitt sturet bort i ”midlertidige lokaler” i ganske mange år. De fleste elevene der var voksne, jeg var en av de yngste på skolen, og mange av dem hadde hatt rusproblemer eller andre vanskeligheter. Selv verken røykte jeg eller drakk alkohol (jeg gjør det fremdeles ikke), men de ga meg aldri inntrykk av å ha mindre grunn til å være der enn dem. Jeg ble automatisk en del av miljøet.

Jeg begynte på SMI høsten 2008 og gikk ut av den våren 2010. På den tiden hadde hele livet mitt snudd seg. På SMI-skolen fant jeg igjen min selvrespekt og en del av mitt menneskeverd samtidig som jeg følte, på første gang på 6 år, at jeg var hjertelig velkommen og at de gjerne ville ha meg der. Jeg kom godt overens med lærerne, spesielt tegnelæreren Ole Engebretsen, gymlærer Elisabeth Aamodt og historielærer og studierektor Grethe Hamre. Jeg kunne nevnt flere, for alle lærerne der stilte opp for de som trengte dem på et blunk.

Etter hvert som selvtilliten kom tilbake forandret skammen jeg hadde følt seg til sinne. Jeg var veldig sint over en lengre periode og kunne plutselig få ubeherskede utfall rettet mot andre som egentlig ikke hadde noe med det å gjøre. Dette skjer fremdeles den dag i dag, men ikke like ofte.  

Da jeg begynte på SMI i 2008 var min store ambisjon i livet å ende opp på trygd så jeg kunne sitte i en leilighet og spille spill resten av livet. Da jeg sluttet gikk jeg ut med karakter 6 i historie og jeg gikk rett inn på bachelor studiet på Høgskolen i Vestfold. I tillegg til dette hadde jeg skrevet en bok og blitt veldig mye mer selvsikker. I løpet av det første året hadde jeg flere ganger holdt foredrag som varte godt over tre kvarter. I dag har jeg 6 år på høgskolen under beltet, har gitt ut bok, har flere deltidsjobber og jobber frivillig for dyrebeskyttelsen.

Jeg gikk til psykolog noen år og det hjelp meg veldig, men han og fast legen ble enige om å gi meg angstdempende medisiner, cipralex, for å stoppe mine angst sammenbrudd som kunne komme hvis jeg var et sted der det var veldig mange mennesker. Disse medisinene må jeg gå på enda med full dose. Jeg har prøvd å slutte på dem flere ganger, men jeg vender tilbake til min angst og depresjon veldig fort når jeg gjør det.